Libya hadde Afrikas høyeste levestandard, inntil NATO med Norge i spissen bombet landet i fillebiter. Den libyske velferdsstaten kunne tilby gratis utdanning, helsetjenester, generøse tilskudd til ekteskap og fødsler – og gratis strøm. Men NATOs humanitære intervensjon kastet libyerne ut i krig, kaos, anarki og fattigdom.
En samlet presse hauset opp en forestilling om at Muammar Gaddafi bombet sin egen befolkning og at han brukte leiesoldater til å drepe og plyndre sivile. Norske politikere trodde på dette. Men Gaddafi angrep aldri sivilbefolkningen, noe som ble klart i en rapport fra det britiske Underhuset. Ola Tunander avslører også i sin bok «Libyakrigen» hvordan retorikk og bedrag ble brukt for å ødelegge Libya.
«Oversettelsen»
FNs sikkerhetsråd hevdet også at Gaddafi angrep sin egen befolkning, og vedtok en resolusjon basert på en feilaktig oversettelse i 2011. Den korrekte oversettelsen viste i ettertid at Gaddafis aggresjon var rettet mot opprørsgrupper som bedrev krigshandlinger, og ikke sivile.
NATO fulgte opp FNs feilaktige resolusjon med bombing, og slik gikk det til at norske F-16 kampfly slapp 569 bomber over libyske soldater.
Fredsnasjonens krigslyst
Hvorfor ble våre politikere plutselig så krigslystene? Hva fikk dem til å tro at de kunne beskytte sivilbefolkningen ved å bombe deres sønner, brødre og fedre som forsvarte Libya?
Et ukjent antall libyske soldater ble drept enten direkte av F-16 fly som angrep tanks, militærkjøretøy og forsvarsanlegg. Etterpå ble mange soldater drept av opprørsgruppene som stod klare til angrep, etter at kampflyene hadde svekket det libyske forsvaret.
Etter at Gaddafi var drept og hæren slått ned ble det borgerkrig mellom et utall islamistiske grupper og etniske klaner. Pressens løgn om at Gaddafi brukte sorte afrikanere som leiesoldater førte både til direkte etnisk rensing og vilkårlige drap av sorte afrikanere.
Siden har Libya vært en konstant humanitær tragedie preget av kaos, vedvarende krig, islamistisk terror, etnisk rensing, slavehandel og total samfunnsoppløsning. Libya har sunket 49 plasser på FNs levekårsliste, og kvinner spesielt, som var likestilt med gratis utdannelse, har fått det mye verre.
Propagandaen om Libya
Politikerne kalte bombingen av Libya for «frigjøring av den libyske befolkningen». Da Putin angrep Ukraina brukte han lignende propaganda, og kalte det «frigjøring» av Donbas. Pressen og politikerne håner Putins ordbruk, men har aldri tatt et oppgjør med sitt eget tilsvarende misvisende propagandaspråk. Godt gjemt i NRKs arkiver kan du finne en god dokumentar som heter De gode bombene, men ellers finnes det svært lite informasjon i pressestøttemediene.
Stoltenberg og Støre
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre var først imot angrep mot Libya, fordi han forutså problemene med å involvere seg i en borgerkrig. Støre skjønte at det kunne gå til helvete i Libya dersom Gaddafi mistet makten. Men likevel gikk Støre og Stoltenberg fullt inn for å innføre demokrati i Libya med bomber, fordi FN ønsket det.
Mange har reagert på Støres uttalelser om at vi må tåle høye strømpriser og at bedrifter går konkurs, men dette bør ikke forundre noen. Støre er en svoren globalist og vil alltid underkaste seg overnasjonale organer, slik han gjorde for FN i Libyakrigen.
Støre har også underkastet seg EU betingelsesløst. Nå vil EU ha strømmen vår. Støre lystrer EU og sender regningen til oss og formaner oss til å vise solidaritet. Når partnerne FN og World Economic Forum ønsker land, hav og statssubsidier til sitt grønne skifte – så er dette selvsagt også Støres høyeste prioritet.
Med Støre som statsminister vil det elitestyrte og det overstatlige alltid vinne. Nordmenn blir fattigere, samtidig med at staten blir rikere. Eller er dette nok et forsøk på å «frigjøre» en befolkning, denne gangen nordmenn?
Avdekts: Facebookside
Vi har ingen reklame og selvsagt ingen statsstøtte som inntektskilde, så din støtte verdsettes høyt