Categories
Journalisme Klima Politikk

Det vi trenger i klimadebatten er sannhet

Last Updated on 3 September 2022 by Kjell Schevig

Jon Gulbrandsen (dr. philos.) og Kjell Schevig

Vi publiserte en artikkel på Steigan den 29. august, med tittelen «Om klimafornektere og solfornektere – og det store sausetoget».  Dette ble imøtegått av Erik Plahte.

Plahte åpner artikkelen sin med å fastslå at mennesket, dets sivilisasjon og millioner av arter vil bli utradert dersom vi ikke kjøler ned kloden ved å redusere CO2-utslippene våre.

Også artikkelforfatterne trodde i sin tid på CO2-hypotesen, vi har fulgt klimadebatten og har trodd på FNs klimaspådommer helt siden 1988 og vi har ligget søvnløse mange netter på grunn av de samme, men da oppfyllelsen av spådommene etter hvert uteble, begynte vi å stille spørsmål ved IPCCs dommedags-scenarier.

Ett av veldig mange eksempler på hva som fikk oss til å snu er dette:

I 2008 reiste 300 klimaforskere til Nordpolen og spådde at isen skulle forsvinne før 2015. Adresseavisen skrev: «Arktis blir isfritt om sju år. Det er konklusjonen i det mest omfattende forskningsprosjektet som noen gang er gjort om isforholdene i Arktis».  

Men satellittbilder viser at is-arealet var 5,04 millioner kvadratkilometer den 29. august 2008 og 5,30 millioner kvadratkilometer på samme dato i 2022.  Arktis har altså ikke blitt isfritt, men har holdt seg stabilt siden 2008.

Denne forskningsekspedisjonen i 2008 er dessuten typisk for hvordan pressen fremstiller IPCC.  Klimaforskere spår feil stadig vekk, men pressen avslører av en eller annen grunn aldri feilene deres.

Vi er for øvrig begge også miljøvernere, og vi er i likhet med Plahte redde for at jorda kan bli ødelagt, men vi er ikke redde for antropogene CO2-utslipp – vi er redde for klimaalarmistenes ambisjoner om å løse et for oss ikke-eksisterende problem, med midler som vil være svært ødeleggende.

Plahtes antakelse hviler på to grunnsentenser; at det er påvist en positiv korrelasjon mellom antropogent CO2 og temperatur (uten å bruke modelldata), og at høyere temperaturer vil være ødeleggende for livet på jorda.  Vi kan ikke se at det finnes evidens for noe av dette, tvert om, og vi har derfor sluttet oss til alle dem som i dag stiller spørsmål ved IPCCs påstander.

Plahtes hovedpåstand er at artikkelforfatterne slåss alene mot et forent vitenskapelig miljø og at vi har for lite respekt for FN og IPCC.  Men vi er langt fra alene, og vi blir stadig flere.  Nylig har 1.100 anerkjente forskere undertegnet et opprop, og tidligere har over 31.000 signert et liknende opprop.  Betegnende nok er det i stor grad eldre eller pensjonerte forskere som signerer slike opprop, fordi yngre forskere med familieansvar av en eller annen merkelig grunn vegrer seg, og heri ligger antakelig også forklaringen på Plahtes undring over påstanden om at dagens forskning er politisert.  Men dette er noe de aller fleste forskere med litt fartstid kan skrive under på.

Plahtes første stikk er at «den raske økinga i den globale temperaturen som har skjedd i tida etter andre verdenskrig, i all hovedsak er menneskeskapt», altså en versjon av hockeykøllekurven til Michael Mann.  Mann fikk massiv kritikk for denne og kurven ble deretter trukket fra IPCCs AR5.  Kurven ble gjeninnført i AR6, men bare i «summary for policy makers», men så er da IPCC også «Intergovernmental», altså et regjeringsorgan som til syvende og sist fatter sine beslutninger på et politisk grunnlag.

Men hva om temperaturvariasjonene bare er sykliske da?  Dette åpenbare spørsmålet var det ingen som turte å stille, milliarder av dollar i klimaforskning til tross, før tre tyske fysikere gjorde det på egen hånd ved hjelp av en Fourir-transformasjon, etter at de hadde gått av med pensjon!  De brukte måledata fra 1750-tallet og proxydata fra 2.500 år tilbake, og kom frem til at temperaturvariasjonene er sykliske, og dermed matematisk uavhengige av CO2-konsentrasjonen, som er monotont voksende.

Dette støttes av GISP2-undersøkelsene (Greenland Ice Sheet Project) fra Grønland, som viser at vi er i en varm fase av en ekstremt kald geologisk epoke, men under dinosaurenes tid var temperaturen på jorda over 7-sju grader varmere enn i dag, og dette var en periode hvor livet på jorda blomstret.

Iskjernedataene fra Grønlandland

Vikingtiden var også en av disse varmeperiodene, «men dette er bare et lokalt fenomen» innvender Cicero og NRK, men det er godt dokumentert at slike klimavariasjoner nettopp var globale.

Når det gjelder tallene som Plahte refererer til, så er disse høyst problematiske å forholde seg til når vi vet at noe så enkelt som temperaturdata forandrer seg bare ved å ligge skuffene hos NASA GISS, og at resten av tallene kommer fra datamodeller som forutsetter at det er CO2 som styrer klimaet vårt, og da er det ikke spesielt overraskende at modelldataene også viser en slik sammenheng.

Ole Humlum, omtaler det samme problemet, men i en mye større skala, og hvor hele temperaturserier uten forklaring utsettes for såkalte «administrative justeringer» (!)

Vi forstår dessuten ikke Plahte når han hevder at selv om det i forhistorisk tid er et manglende samsvar mellom temperatur og CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, så behøver ikke dette å være sant i dag fordi han mener at «den kompliserte klimadynamikken» ikke er den samme i dag som før.

Oss bekjent er naturlovene de samme, uansett om det er lenge siden eller for kort tid siden.  Den eneste forskjellen er at CO2-nivået var mye høyere før enn i dag, og at en eventuell korrelasjon derfor burde ha vært tydeligere enn i dag, men det er det altså ikke.  CO2-nivået er i dag på bare 0,04% (minimum for plantevekst ligger på 0,015%) hvorav det menneskelige bidraget antas å være rundt 4%, men naturlovene tar ikke hensyn til om CO2-utslippene kommer fra mennesker eller natur. 

Plahtes naturvitenskapelige argumenter er derfor etter vår mening i beste fall svake, så hva er det Plahte egentlig er ute etter?  Plahte gir oss en ledetråd når han sier at det vi trenger er «politikere som tør å ta et oppgjør med det kapitalistiske vekstkravet» og at løsningen på «klimakrisen» er sosialisme, hvoretter han gir seg til å sitere Formann Mao Zedong.

Dette er dessverre symptomatisk for store deler av klimabevegelsen, inkludert Klaus Schwab, som har minst like store ambisjoner som Formann Mao.  Jordan Peterson peker på det samme ved å si at når klimamodellene utvides til de økonomiske modellene, hvor et av premissene er at økonomisk vekst vil skade klimaet, så må den økonomiske veksten stanses.  Problemet med dette er at det vil bli flere fattige, og flere fattige betyr at flere mennesker kommer til å dø.  Men nå er ekte sosialister en sjelden vare, også på venstresiden, så dette er tydeligvis ikke noe problem.

Så hvor mange kommer til å bli rammet? 

Et sannsynlig tall, ifølge Deloitte Consultants, er at 150 millioner mennesker vil oppleve matvare-usikkerhet neste år, mens Bjørn Lomberg og Micael Yon anslår at dette tallet raskt vil øke til 1,2 milliarder, og at det kommer til å øke videre, fordi det som skjer når folk ikke får nok mat er at regjeringer destabiliseres, og deretter konfiskerer mat fra bøndene, som ikke lenger får betalt, og uten penger slutter de å produsere mat. 

Vi ser allerede begynnelsen på et slikt regime i Canada og Holland, og delvis også i Norge.

Plahte vil altså sette i gang det sosialistiske eksperimentet for hundrede gang, fordi han tror at vi korrekt har klart å modellere hele verdens økosystem, og verdensøkonomien, samtidig.  Historien viser at konsekvensene etter all sannsynlighet vil være katastrofale, for både mennesker og miljø.  

Derfor er vi også klima-alarmister, men av en helt annen grunn enn Plahte.  For vi tror at Støre, Schwab, Gutteres m.fl. kommer til å tryne på dette eksperimentet, uten andre konsekvenser for dem selv enn at de i stillhet kan trekke seg tilbake til en behagelig pensjonisttilværelse.  Men for alle tilfellers skyld bør de nok velge å bosette seg i såkalte «gated communities» med solid vakthold.

Artikkelen ble først publisert på Steigan


Følg vår Facebookside


Vipps en slant til avdekt.no
Vipps en slant til avdekt.no