Categories
Barnebortføring Politikk

Kjønnsdiskriminering av den akseptable sorten

Last Updated on 4 April 2021 by Kjell Schevig

NAV bekrefter nå ifølge Nettavisen at de bedriver kjønnsdiskriminering av fedre med bortførte barn.

Bare fedre tvinges til å betale bidrag til bortføreren av deres barn.

Allerede i 2007 meldte jeg denne diskrimineringen inn til Likestilling- og diskrimineringsombudet som skrev: «Han ba Ombudet vurdere om det forekommer kjønnsdiskriminering av foreldre ved internasjonal barnebortføring.»

Årsaken til at diskrimineringen fortsatt foregår 14 år etter, skyldes at daværende ombud Beate Gangås nektet å behandle saken.

Jeg hadde jobbet med å hjelpe foreldre med bortførte barn i mange år, og var i kontakt med hundrevis av foreldre, uten å finne én eneste mor som betalte bidrag. Derfor klagde jeg videre til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Abid Q. Raja i Nemnda

Abid Raja var med for å behandle klagen i Nemnda, men han så ikke ut til å ta den godt betalte ekstrajobben særlig alvorlig. Abid var syrlig, negativ og la ikke skjul på at han syntes at det var tullete at fedre kunne hevde seg diskriminert.

Nemndas intetsigende konklusjon lød: «Nemnda slutter seg til Ombudets vurdering av at det ikke er hensiktsmessig med ytterligere behandling av den aktuelle saken».

Oslo Tingrett

Dette skjedde i en tid da jeg ennå var naiv nok til å tro at rettssaker hadde noe med rettferdighet å gjøre. Jeg hadde en godtroende forestilling om at en dommer kanskje ville bli nysgjerrig på hvorfor NAV nektet innsyn og hvorfor diskrimineringsombudet ikke ville granske åpenbar diskriminering.

Men tingretten var ikke det minste interessert i å vurdere kjernen i saken. Så jeg tapte, og måtte betale Regjeringsadvokaten 20 000 kroner i saksomkostninger, som smekk på fingrene for at jeg hadde brydd den ærede tingrettsdommer med slike uvesentligheter.

Hvor lenge kan slik kjønnsdiskriminering fortsette?

Etter at min datter ble bortført ble jeg underlagt tysk lov. Navnet hennes ble endret for å slette alle spor av meg. Barnebidraget ble imidlertid hevet med 125 prosent, og jeg ble dømt til å betale bidrag til hun ble 25 år. NAV krevde velvillig inn.

Jeg har aldri opplevd annet enn fordømmelse, avvisning eller vrangvilje fra norske myndigheter, etter bortføringen. Mitt inntrykk er at den norske praksisen er bygd opp rundt en foreldet og fastlåst forestilling om menn.

Fedre som bortfører barn til utlandet oppfattes helt riktig som kyniske lovbrytere. Men kvinner som bortfører barn blir oppfattet som utsatte kvinner, som flykter og beskytter barna mot sine ex-menn. Menn er altså konsekvent overgripere, i myndighetenes øyne, uavhengig av om de har bortført barn, eller om de får barna sine frastjålet.

Så lenge denne forutinntatte holdningen får råde, vil det aldri bli «hensiktsmessig med ytterligere behandling» av barnebortføringssaker. Dette er nemlig kjønnsdiskriminering av den akseptable sorten.

Følg gjerne avdekts Facebookside

Slik fungerer systemet med bidrag til barnebortførere i Norge

Norge er det eneste landet i verden som overfører penger til folk som har bortført barn til utlandet. Ikke engang svenskene er så tåpelige. Bortførerne gis også rett til å forhøye bidragene sine fra sitt hjemland, og NAV innkasserer pengene. En far ble dømt til å betale halvparten av sin bruttoinntekt til en bortfører i Latin-Amerika, uten rett til eget livsopphold, fordi fedre med bortførte barn er underlagt loven i landet barnet er bortført til.

I 2014 kom det en lov som skulle stoppe utbetalinger til bortførere, men  loven har en paragraf som sier at utbetalinger likevel må fortsette dersom stans er til skade for bortføreren eller barnet. Med andre ord, dersom bortføreren trenger penger så blir penger utbetalt. Har bortføreren nok penger, blir bidraget satt på en konto i barnets navn. Dette gjør det spesielt vanskelig å tilbakeføre norske barn, fordi de bortførte barna ønsker selvsagt ikke å miste en millionutbetaling til attenårsdagen.

Intensjon var å fremje rask tilbakeføring og å førebyggje bortføring. Men politikerne presterte altså å lovfeste bortførerens rett til bidrag, i stedet for å forby det, samt at de gjorde det håpløst å få ungene hjem. Politikerne tok heller ikke det minste hensyn til fedrene som mistet barna sine og som ble gjeldslaver i tillegg til sorgen. Bidragenes størrelse kunne ha blitt fastsatt i Norge. Men nei, det er helt greit for politikerne at foreldrene er underlagt utenlands rett.