Jon Gulbrandsens forsvunnede tekster

AVDEKT.NO PRESENTERER HER 11 ARTIKLER AV JON GULBRANDSEN (dr. philos. i marinbiologi og samfunnskritiker) SOM TIDLIGERE HAR VÆRT PUBLISERT PÅ RESETT.NO, MEN SOM FORSVANT FRA INTERNETT ETTER AT RESETT GIKK KONKURS. VI MENER ARTIKLENE ER FOR VIKTIGE TIL Å GLEMMES.

NB: avdekt.no ville ikke ha eksistert uten Jon Gulbrandsens hjelp. Jon har støttet opp hele veien med vitenskapelig innsikt, språkrøkt og idéer til tekster og illustrasjoner. Derfor er det en glede å ha de beste av Jon Gulbrandsen tekster samlet her.

Fra 2019

KARBONKRIGEN – POLITIKKENS SEIER OVER NATURVITENSKAPEN

dr. philos. Jon Gulbrandsen

I et intervju med Dagbladet sier Ola Elvestuen (V) at vi må kutte 90–95 prosent av Norges klimagassutslipp innen 2050, ved blant annet å legge ned hele oljeindustrien. Han får støtte av MDG og AUF, og i essens alle de andre partiene også, men med noe ulike krav til nedbyggingstakt.

Elvestuen sier han støtter seg på vitenskap.

Klimagass? Kanskje Elvestuen tenker på vanndamp (H₂O), som utgjør 95 prosent av klimagassene? Det ville i så fall kanskje ha vært en idé, fordi variasjoner i skydekket, i hovedsak forårsaket av solvarme og kosmisk stråling, i noen grad også påvirkes av menneskelig aktivitet, og dette vil igjen påvirke temperaturen. Men det kommer litt an på hvilken temperatur han ønsker seg og hvorfor, og det sier Elvestuen ingenting om, men det kan se ut som han, av en eller annen grunn, vil det skal bli kaldere.

Men så vel er det ikke. Elvestuen har, i likhet med politikere flest, av alle ting, blinket seg ut CO₂, en sporgass som utgjør bare 0,04 prosent (400ppm) av atmosfæren, og som i praksis er grunnlaget for alt liv på jorda, inkludert oss selv. Det er denne livsviktige sporgassen som politikerne våre nå tar mål av seg til å redusere, og delvis også å fjerne fra atmosfæren gjennom såkalt karbonfangst.

Over geologisk tid har CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren variert mellom 180 og 7000 ppm. Under 150 ppm kan ikke planter lenger vokse, mens den optimale konsentrasjonen for plantevekst ligger på rundt 1500 ppm. CO₂-nivået på jorda er altså kritisk lavt, ikke kritisk høyt, som betyr at en økning av CO₂-nivået er positivt, fordi det blir lettere å drive landbruk, og fordi jorda blir grønnere.

Men problemet er altså, ifølge politikerne, at CO₂ er en klimagass som vil gjøre jorda varmere, varmere enn de ønsker, men altså fremdeles uten å si noe om hvilken temperatur de synes er riktig.

Greit, men hvis det virkelig er slik at CO₂ gjør jorda varmere, så bør det over tid være mulig å registrere en sammenheng mellom CO₂-nivået og temperaturen, og det gjør det ikke (fig 1 og 2). For det første er sammenhengen enten fraværende eller negativ, og for det andre er det temperaturen som driver CO₂-nivået, og ikke omvendt (Henrys lov), med en tidsforsinkelse på ca. 800 år. Altså er det noe helt annet som styrer den målbare delen av temperaturutviklingen på jorda, enn CO₂-nivået.

Forholdet mellom CO2-konsentrasjon og temperatur over forhistorisk tid viser ingen positiv korrelasjon, heller tvert om.

Figur 2. Nivåer av CO2 (rødt) og Temperatur (blått) i nyere tid, de siste 30 årene. Tallene er hentet fra HadCRUT4, gjengitt av TV2, altså samme målinger som FNs klimapanel benytter.

Det vi derimot vet er at temperaturen på jorda gjennomgår sykliske forandringer som sammenfaller med solsyklusene (Milankovitch-syklusene, solar maximums og Maunder minimums), og kosmisk stråling med påfølgende skydannelser. I tillegg kommer metan, vulkanutbrudd og sykliske havstrømmer, som lagrer, transporterer og gir fra seg varme. Men alle disse faktorene er det komplett umulig for oss å gjøre noe som helst med.

I tillegg vet vi at CO₂ som forklaringsmodell ikke holder, fordi IPCCs klimamodeller feiler, og at de mest pålitelige langtidsvarslene av været oppnås ved å støtte seg til solaktiviteten. Antakelig har også IPCC forstått dette, fordi de i november 2018 fjernet følgende utsagn fra hjemmesiden sin; «klimasystemet er et ikke-lineært kaotisk system og er derfor uforutsigbart». Utsagnet torpederte med andre ord deres eget mandat, og kunne derfor ikke bli stående – så de fjernet det.

Så hvorfor støtter politikerne våre seg da til CO₂-modellen?

Jeg tror det skyldes en blanding av kunnskapsløshet, dårlig logikk og karrierejag etter internasjonale toppstillinger, koblet med et forskningsbyråkrati som er så politisert og komplisert at de selv ikke forstår hvordan det virker. I tillegg kommer en tungt politisert medieindustri som ikke stiller kritiske spørsmål, og en klimaindustri som i 2015 hadde en omsetning på 1,5 billioner US dollar. Men i sum betyr alt dette at de biter seg selv i halen, uten å forstå at det er hva de faktisk gjør.

La meg forsøke å forklare hvordan dette landskapet ser ut med forskerøyne.

Forskeres hverdag er en evig kamp om offentlige forskningsmidler for å overleve, og akademisk nysgjerrighet og kreativitet blir derfor sekundært – alt dreier seg om å tekkes politikere og forskningsbyråkrater i Norge og EU. Jeg skal gi et eksempel på hvordan dette virker i praksis, hentet fra norsk akvakulturforskning.

En forsker fikk en gang for seg at vi burde forsøke kveite som ny oppdrettsart. Ikke akkurat noen strålende idé, fordi det var adskillig mer lovende arter, slik som Makrellstørje, som vokser 10 ganger raskere og er 20 ganger bedre betalt. Men han ønsket å gjøre dette, så han ba Forskningsrådet om penger, og begrunnet det med at kveite «antakelig er en lovende fremtidig oppdrettsart».

Han fikk pengene og fisken overlevde, så han åpnet neste søknad med at «kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart». Han fikk enda mer penger, andre forskere oppdaget hva som skjedde, og for å få forskningsmidler skrev også de at «kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart», selv om dette langt fra var klart for noen av oss.

Også de fikk penger, og nå var det plutselig et samlet norsk forskningsmiljø som alle sa at «kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart», og et samlet norsk forskningsmiljø kunne jo ikke ta feil, så byråkratene i Forskningsrådet kopierte frasen og gjorde arten til et satsningsområde.

Her begynte snøballen virkelig å rulle, og slik klarte vi å bruke opp et par milliarder kroner, uten at kveite ble noen ny suksess, og sannsynligvis kommer den heller aldri til å bli det.

Kritiske røster fantes hele tiden, men vi ble hysjet ned av frykt for tap av grunnbevilgninger og prosjektstøtte (begge er politisk styrt), som i neste omgang ville bety masseoppsigelser. Denne redselen gjennomsyret alt vi gjorde, og i ett tilfelle beordret forskningssjefen min meg faktisk til å endre en negativ rapport til en positiv rapport, av frykt for at vi skulle miste et annet program.

Prosessen var på dette tidspunktet gjennompolitisert og totalbyråkratisert, og var derfor irreversibel. Forskere hadde ikke lenger noen muligheter til å gjøre logiske korrigeringer og vi var å likne med en supertanker på autopilot, uten navigatør. Men slik fungerer forskningspolitikk i praksis.

Så hvor ligger klimaforskningen i dette landskapet? På overflaten ser jeg umiddelbart noen paralleller; det begynte med et løst fundert enkeltutspill som raskt ble politisert, debatten ble kneblet, forskningsmidler ble gitt bare til støttespillere, fagkritikere består stort sett av pensjonerte forskere, forskningsrapporter forfalskes og mediene tier. Jeg har altså sett alt dette før.

Så når klimaalarmistene nå sier at forskning virker og at vi derfor må lytte til vitenskapen, så har de i prinsippet rett, men de glemmer at politikerne våre på forhånd har ødelagt vitenskapen gjennom å byråkratisere den og styre den etter politiske mål. De kastet seg først over samfunnsvitenskapene, som i dag er fullstendig gjennompolitiserte, og de utvidet det etter hvert også til naturvitenskapene.

Og her er vi ved poenget: Resultatet er at vi ikke lenger kan stole på vitenskapelige resultater, og dermed mister vi muligheten til å bruke vitenskap som et verktøy for å løse viktige problemer.

Men vi bruker likevel vitenskapen som om den ikke var politisert, og dermed villeder den oss i stedet for å veilede oss. Vi får med andre ord de svarene vi selv ber om, uten å forstå hvorfor.

Det er uten tvil et element av komedie i dette, men det er for alvorlig til å le av. For en av følgene er at politikerne våre bruker hundrevis av milliarder på grønne sertifikater, biodrivstoff, karbonfangst og annet sludder, samtidig som de faktisk tar mål av seg til å legge ned den viktigste næringsveien vår, med arbeidsløshet, fattigdom og nød som svært sannsynlige konsekvenser.

Men når de likevel insisterer på å gjennomføre alt dette, så bør gevinsten i det minste stå i forhold til innsatsen. Jon Hustad har regnet litt på dette, og funnet ut følgende: Dersom klimamodellene til FN mot alle solemerker skulle vise seg å fungere, og Norge klarer å redusere utslippene sine med 2/3, så vil det forsinke den globale oppvarmingen med 1-én uke i år 2100. Alt vi vil oppnå er altså, i beste fall, at den temperaturen vi normalt ville ha hatt den 1. april 2100, vil inntre den 7. april 2100 i stedet.

I dag koster dette vanvittige prosjektet oss nærmere 50 milliarder kroner i året, og på sikt vil det antakelig spise opp hele nasjonalformuen vår, hvis politikerne våre får det som de vil, og det gjør de antakelig, fordi de holder alle disse bevilgningene utenfor de demokratiske prosessene.

Men selv om de faktisk tror på det de gjør, så er dette å kaste penger ut av vinduet fordi:

1. Selv om de lykkes med å fjerne CO₂ fra atmosfæren, så vil oppløst CO₂ fra havet erstatte det, og resultatet vil bare være et endeløst sisyfosarbeid. 2. Kina, Japan, India, Afrika og USA, bygger nå kullkraftverk som aldri før. 3. Det vil antakelig bli kaldere i fremtiden og ikke varmere, og da får de det de ber om, uten å betale. Men akkurat hvor kaldt de mener vi bør ha det, sier de ikke noe om.

Likevel ser det ut som om de mener at lille Norge bør begå et slags symbolsk harakiri på vegne av resten av verden, i et håp om at alle andre vil følge etter oss, som strandede grindhvaler. Eller med Torbjørn Jaglands ord; «Vi er alle i samme båt. Nå gjelder det bare å få båten til å gå rundt.»

Når dette er resultatet av Stortingsvalg etter Stortingsvalg, må det være lov å spørre om det kan være noe grunnleggende galt med seleksjonsprosessen av norske rikspolitikere. Denne prosessen burde jo ha vært slik at den sørget for at vi fikk de mest intelligente, kunnskapsrike, forstandige og moralsk oppegående menneskene i landet til å lede oss, men så får vi antakelig det stikk motsatte.

Jeg tror det bare er én vei ut av dette uføret, og det er at vi begynner å stille krav til rikspolitikere, og velgere. For hvorfor krever vi sertifikat for å kjøre moped eller fagbrev for å vaske gulv, når vi ikke stiller et eneste krav til dem som har det største ansvaret av oss alle, annet enn at de bare skal mene noe? Og hvorfor forsikrer vi oss ikke om at de som går til valgurnene også vet hva de gjør?

Dette problemet kan antakelig løses ved hjelp av følgende tiltak:

1. Innfør obligatoriske tester av intelligens, kunnskap og personlige egenskaper (f. eks. mot og ærlighet) for aspirerende rikspolitikere, legg strykprosenten på 95 og la de resterende 5 prosentene stille til valg.

2. La velgere gjennomgå en enkel evne- og kunnskapsprøve før de får lov til å stemme. I dag tar mange velgere stilling til svært vanskelige spørsmål, sannsynligvis uten å vite hva de gjør.

3. Halver pressestøtten og lovfest partipolitisk balanse blant journalister.

4. Avpolitiser forskningen og overlat hypotesene til dem som kan det.

Alternativet er å la middelmådige, kunnskapsløse og uredelig karrierejegere fortsette å ødelegge landet vårt gjennom symbolpolitiske botsøvelser.

Scroll nedover på siden eller følg disse lenkene for å finne å finne tekstene:

Følg Avdekts:Facebookside

Fra 2017

VENSTRESIDENS SJEL

dr. philos. Jon Gulbrandsen

Hva definerer dagens venstreside? En gang trodde jeg de var sosialister, fordi det jo er hva de selv sier, men det tror jeg ikke lenger noe på, fordi de både beriker seg selv og vender ryggen til de fattige.

De lar seg altså velge på andre premisser enn de styrer ved, og konsekvensen er at de partipolitiske skillelinjene ikke lenger reflekterer de reelle skillelinjene i folket, og det får konsekvenser.

For eksempel kan du i dag godt være sosialist, men likevel bli definert som høyreekstrem dersom du er kritisk til feminisme, abort, klimapolitikk eller islam, fordi dette nå er venstresidens nye fanesaker.

Og som for å øke forvirringen, fremstiller de seg gjerne også som demokrater, noe de slettes ikke er, fordi de også representerer sterke totalitære tradisjoner, manifestert ved at de enten kontrollerer mediene, eller ved at de forsøker å sensurere de mediene som de ennå ikke kontrollerer.

Ett eksempel på dette fikk vi da Eivind Trædal (MDG) på Dagsnytt 18 skjelte ut NRK fordi de hadde tatt seg den frihet å invitere meningsmotstandere til et debattprogram. I venstresidens diktatoriske verden er dette selvsagt forbudt, noe NRK i befippelsen lot til å ha glemt.

Andre eksempler er Anne Holt som krever at ”noen må gjøre noe med Resett”, Raymond Johansen som krever at meningsavvikere må ”fratas mikrofonstativet og bekjempes”, Jens Stoltenbergs angiversystem av “digitale nabokjerringer” og Lars Gules brennemerking av dissidenter som rasister.

Rasistkortet sitter så løst at det ikke bare deles ut til islamskeptikere, som nå kalles religiøse rasister, men også til klimaskeptikere, noe som åpner for at mange av oss også risikerer å bli kalt klimarasister.

Med dette er logikken som debattverktøy parkert. Men hva er det da de støtter seg på – ideologier? Neppe, fordi venstresiden helt klart også har sviktet sitt ideologiske grunnlag. Da er det i realiteten bare én mulighet igjen, og det er at de støtter seg på et eller annet sjelelig eller åndelig fundament.

I første omgang kan dette høres rart ut, men faktum er at venstresiden lenge har vært aktive på den åndelige arenaen: I flere tiår har de politisert kirken til det knapt er noe igjen av den, og deretter har de flyttet valgkampen over til moskéen, med svært gode resultater. Og for å gjøre det helt tydelig hvor de står, erklærte Jens Stoltenberg Id for å være en viktig norsk høytidsdag, mens AUF opprettet et muslimsk bønnerom på Utøya – samtidig som de iherdig forsøker å avkristne resten av landet.

Selv Erna Solberg lot seg rive med, og uttalte at hun ønsket seg Shariadomstoler til Norge.

Det ser med andre ord ut som om venstresiden har beveget seg fra at ideologisk spor med humanistiske tradisjoner, til et åndelig spor med motsatte tradisjoner, for å si det forsiktig.

En pinsepastor ville kanskje ha sagt det litt mer uforsiktig, men dersom en først aksepterer at det finnes en åndelig dimensjon, noe mange av oss gjør, så ville det kanskje være mer treffende å si at venstresiden de siste tiårene har beveget seg i retning av et åndelig mørke.

De historiske røttene sine har de i Marxistiske og ateistiske regimer, men dette utelukker ikke at de likevel støtter seg på et åndelig fundament – det utelukker bare at fundamentet bygger på Vårherre.

Men dersom vi antar at venstresidens sjel slik er av en noe mørk karakter, så kan det i det minste forklare ellers uforklarlige fenomener, slik som venstresidens hang til vold, antisemittisme, angrep på kjernefamilien og langvarige fiendskap til kristendommen (som i praksis er en form for sosialisme, og som derfor burde ha tiltalt dem). Og det forklarer langt på vei også de irrasjonelle elementene de bringer inn i samfunnsdebatten, slik som når de kobler islam til rasebegrepet.

Hva jeg ikke helt forstår er hvordan de kommer unna med det, men jeg tror det kan være tre årsaker: For det første er religion offisielt et ikke-tema for dem, bare uoffisielt, og da bare som et kulturpolitisk uttrykk. For det andre har de klart å gi inntrykk av at den gamle høyre-venstre-aksen fremdeles eksisterer, og for det tredje har de mediene på sin side.

Men denne strategien fungerer bare dersom de har full kontroll over mediene, og det har de ikke, fordi det nå finnes flere sensurfrie lommer på Internett. Og hva angår deres nyvunnede åndelige tilhørighet, så er heller ikke det noe jeg tror de uten videre kan kontrollere – kanskje heller tvert om.

Fra 2018

NÅR HARDE OG MYKE VERDIER KOLLIDERER

dr. philos. Jon Gulbrandsen

Norge er i rask forandring. Vi leser om et tafatt politi som jages bort av ungdommer, om lærere som passivt lar seg banke opp av elever, om kvinner som voldtas, om etnisk norske gutter som angripes på gatene, og om jøder, homser og apostater som lever stadig mer utrygt.

Dette var helt ukjente problemer da jeg var barn, så hva er det som har skjedd?

I navnet het det gjerne sosialisme, feminisme og globalisme, og hvor hovedarkitektene var Arbeiderpartiet og SV. Men i praksis betydde det at nasjonen Norge ble systematisk avmaskulinisert, feminisert, defamilisert, avnasjonalisert, avkristnet og sekularisert.

Parallelt ble det bedrevet en selektiv masseimport av aggressive machokulturer fra ørkenbeltene i sør, som stort sett bare hadde utmerket seg ved å føre krig mot hverandre, og ved å utrydde kristne, jøder, homser og jesidier fra sine egne hjemland.

Det kan synes som en selvmotsigelse å avmaskulinisere og detronisere sine egne menn, for deretter å importere unge maskuline og dominante menn fra utlandet, men et i økende grad kvinnedominert statsapparat så likevel på dette som et spennende prosjekt. Kanskje var det fordi de så en gylden anledning til å avlive selve erkefienden – den hvite kristne middelaldrende mannen, eller kan hende de hadde andre og mer dypereliggende motiver. Ironien er selvfølgelig at de slik også ødela sine egne forsvarsverker.

I kjølvannet kom alle overløperne – menn som gjorde karriere på regimet ved å forråde sitt eget kjønn og spille rollen som kvinner. Som eksempel nevner jeg psykolog Magne Raundalen, som i Dagbladet i 1990 uttalte at ”Far er død, far er en myte, far må bli som mor.” Slike påstander belønnes, og i Raundalens tilfelle resulterte det i et presidentskap i den norske UNICEF-komitéen og en utnevnelse til Kommandør av St. Olavs orden.

Men fundamentet for regimet ble lagt i departementskorridorene, her eksemplifisert ved Barne-, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet som forsvarte den ekstremt høye kvinneandelen sin slik: ”Skal BLD rekruttere fleire menn, personar med nedsett funksjonsevne og fleire med innvandrarbakgrunn, utan å svekkje kvalifikasjonsprinsippet, blir tiltak som kan auke talet på søkjarar frå desse gruppene særleg viktige.” (Prop. 1 S (2010–2011) 4.2.1). Her sidestiller regjeringen altså menn med funksjonshemmede.

Den norske mannen er dermed offisielt avlivet, og han finnes nå bare i sin opprinnelige form ute i naturen som jegere og fiskere, i deler av militæret, eller i andre disipliner som av en eller annen grunn ikke faller like naturlig for kvinner, slik som bygg, anlegg, finans og formel-1.

Resultatet er at samfunnet vårt styres av pludrende kvinner og feminiserte mannslinger uten verken overbevisning, mot eller autoritet, og som får akkurat den respekten man kan forvente av en motpart som forakter og utnytter ethvert tegn på svakhet. Overfor dette regimet er norske menn, neddopet av Ritalin og sosiopolitiske forklaringsmodeller, sjanseløse.

Hensikten med regimet er ikke umiddelbart klart for meg, rent bortsett fra at den må finnes et eller annet sted i venstresidens ideologiske base. Og deler av denne har mye til felles med vår nye importkultur, slik som et felles hat av vestlige verdier generelt, og kirken, Israel, USA og demokratiet spesielt. Men de kan fort gå skoene av seg, fordi det på venstresiden også vrimler av ateister og feminister, og disse vil uunngåelig vil bli et hode kortere, bare omfavnelsen blir tett nok, slik kommunistene opplevde i Iran i 1988. I klartekst betyr dette at dersom sekstiåttergenerasjonen får oppfylt sin gamle drøm om anarki og revolusjon, så kan den bli noe annerledes enn de har tenkt seg.

Men hva er løsningen for alle oss som ikke ønsker noe av dette? Flere ungdomsklubber, mer dialog og økt toleranse sier den liberale eliten, men dette tror jeg bare vil gjøre forholdene verre, fordi motparten helt klart er uten vilje til å renonsere på sine egne verdier.

Men hvis samfunnsviterne, venstresidens yppersteprester, ikke kan gi oss løsninger, da mener jeg at vi også må ha lov til å søke svar i andre vitenskapsgrener, slik som biologien. Jeg tar sjansen og låner noen linjer fra boka ”Norske ruiner i utvalg” (Lanser Forlag, 2010):

Blant sosiale pattedyr, slik som hos mennesket, ser maskulin autoritet ut til å tjene flere hensikter: Ikke bare sørger slike kvaliteter for et mer levedyktig avkom og større trygghet, men det sørger også for ro, stabilitet og orden i flokken. I Kruger Nasjonalpark i Sør-Afrika opplevde en for noen få år siden at unge hannelefanter uten forvarsel gikk amok og begynte å drepe for fote. Det hele holdt på å ende med forferdelse, inntil noen kom på å spørre en atferdsbiolog om årsaken. Han kunne påpeke at forholdet skyldtes selektiv nedskyting av eldre og dominante hannelefanter i et forsøk på å kontrollere bestanden, med den følge at den sosiale strukturen i flokkene gikk i oppløsning. Eldre og erfarne hanner med naturlig autoritet ble erstattet av unge og uerfarne hanner som gikk i brunst, og resultatet ble oppløsning, kaos, vold og til slutt ukontrollerte myrderier.

Løsningen på problemet var å hente inn eldre dominante hanner fra andre områder, hvorpå angrepene sluttet like plutselig som de hadde begynt. Den sosiale strukturen ble gjenopprettet, og ro og orden fikk igjen herske på den afrikanske savannen.

Parallellen til det politiske menneskets bekjempelse av gamle mannsidealer, med en påfølgende normoppløsning, vold og lovløshet ligger snublende nær, men sosiopolitisk tenkning tolererer ikke slike forklaringsmodeller, og spørsmålet forblir derfor uavklart. Psykolog Thore Langfeldt sier at løsningen heller må være å innføre følelser som eget skolefag, og rektor Kjell Arne Myrnes foreslår en ”egen foreldreskole som kan lære oss om sosial kompetanse og grensesetting.” I mellomtiden styres samfunnet av servile menn og målbevisste kvinner, som i undring bivåner at normoppløsningen bare vokser.

Det hører med til historien at boka er tiet i hjel av et samlet norsk presse- og anmelderkorps. Men poenget er at dersom du berøver en kultur for maskuline verdier, og så eksponerer den for en annen kultur hvor slike verdier er intakte, da vil den første kulturen gå i oppløsning.

Derfor er dagens dialogpoliti, med sine mange små politikvinner, mer opptatt av å skrive ut trafikkbøter enn å bekjempe gatevold. Derfor er dagens jenteskole uten evne til å takle aggressive og patriarkistyrte unggutter. Derfor får vi heller ikke bukt med overfallsvoldtekter i innvandrertunge områder, og derfor vil jøder, homser og apostater fortsatt leve i frykt.

Vi har i realiteten to valg; å kapitulere eller å ta opp kampen, men det siste avhenger av egenskaper som i praksis er utryddet fra det norske samfunnet, og som derfor på en eller annen måte først må gjeninnføres. Dette kan enten skje innenfor den politiske arenaen, ved at det sittende regimet spiller seg selv ut over sidelinjen og erstattes av et regime som er villig til å sette hardt mot hardt. Eller det vil skje utenfor den politiske arenaen gjennom fremveksten av private aksjoner, borgervern og vigilantegrupper.

Har regjeringen vurdert slike scenarioer? Antakelig, men jeg tror de trygt regner med at den norske mannen ikke vil bli noe problem verken nå eller i fremtiden, fordi han allerede ligger nede med brukket rygg. Men akkurat nå i Pinsen tror jeg de er mest opptatt av Ramadan.

KLIMADEBATTEN – EN POLITISK KONSTRUKSJON

dr. philos. Jon Gulbrandsen,

I gamle dager var forskning og politikk uavhengige disipliner, men i dag ønsker politikerne å styre forskningen slik at den leverer de ønskede politiske resultatene. I første omgang kastet de seg over samfunnsfagene, fordi disse lettest lot seg tilpasse skiftende ideologiske behov. Resultatet var at lille Norge på kort tid fikk verdens høyeste tetthet av samfunnsforskere og 710 kjønnsforskere, men havnet på jumboplass i forskning generelt.

Jeg trodde realfag ville være immune mot politisering, fordi realfagene hadde en altfor høy grad av integritet, men det skjedde likevel, gjennom en form for indirekte styring. Til politikernes forsvar må det sies at de neppe visste helt hva de gjorde, fordi prosessen var resultatet av et uoversiktlig samrøre av vitenskap, byråkrati og politikk. Men i essens fikk de de svarene de selv ba om, men over et så langt tidsrom og gjennom så mange irrganger at de antakelig hadde glemt hvor det startet.

Som forsker var jeg selv en del av denne underlige prosessen, hvor vi svidde av et par milliarder kroner på et program som hadde små muligheter til å lykkes, men fordi det hadde blitt opphøyet til et forskningsprogram, var det helt umulig å stanse. Noen av oss sier likevel fra når dette skjer, herunder undertegnede, men de fleste tør ikke, fordi det nesten alltid resulterer i en tidlig pensjonisttilværelse.

Det er derfor typisk at varslere allerede er pensjonerte.

Den tyske fysikkprofessoren Carl Otto Weiss er en av disse. Spesialområdet hans er ikke-lineær optikk, hvor ett av gjennomgangstemaene er frekvenser og bølgelengder, altså en form for sykliske fenomener. Det var derfor naturlig for Weiss å spørre seg selv om ikke også temperaturdataene var sykliske, men som alle gode forskere, undersøkte han først hva som allerede var gjort på området.

Han fikk sjokk; vi hadde brukt 15 milliarder dollar på klimaforskning, UTEN Å UNDERSØKE OM KLIMAVARISASJONENE VAR SYKLISKE! Weiss konkluderte tørt med at “so something fishy must be going on”, så han bestemte seg for å undersøke saken selv, men etter at han hadde pensjonert seg.

Til disposisjon hadde han over 250 år av temperaturdata fra seks kjente steder i Europa (målingene startet i 1757), iskjerner fra Antarktis, samt 2500 år med proxy-data fra årringer i trær, stalagmitter og sedimenter. Han kjørte dataene gjennom en matematisk prosess kjent som en Fourir-transformasjon, som ga ham de individuelle sinuskurvene, og kjørte disse igjen tilbake gjennom en invers Fourir-transformasjon for å rekonstruere rådataene. Han gjorde dette i 2013, 2015, og 2017, sammen med to av sine kolleger, Lüdecke og Hempelmann.

Resultatene var klare: 1) Temperaturvariasjonene er sykliske, og kan deles opp i sinuskurver som viser perioder av 1003, 463 og 188 år, som igjen reflekterer solaktiviteten over de samme periodene (~1000, ~500, og ~200 år), 2) det er ingen spor av ikke-periodiske fenomener, 3) det er ikke et matematisk artefakt, 4) fenomenet er globalt og 5) vi er på vei inn i en kuldeperiode.

Altså i motsetning til CO₂-konsentrasjonen, som er monotont voksende, og i motsetning til påstander fra Folkeopplysningen i NRK, hvor de hevder at temperaturvariasjonene bare er lokale.

Med dette skulle hele debatten egentlig ha vært over, men med motsatt fortegn av hva vi normalt hører; det globale klimaet styres ikke av antropogent CO₂, i alle fall har det ikke gjort det de siste 2500 årene, og vi kan glemme alt fra CO₂-avgifter, karbonfangst til klimamål. Dette er jo veldig gode nyheter, fordi vi da heller kan bruke pengene våre på viktige problemer, slik som mat- og ressursmangel.

Men FN, EU, den liberale eliten, klimaindustrien og de statsstøttede mediene var ikke glade. De hadde satt for mye på spill til å kunne snu. De var det piloter kaller “committed”. Så de ignorerte ganske enkelt Weiss’ resultater og kvernet videre på for lengst tilbakeviste påstander om at 97 prosent av klimaforskere sier det er antropogent CO₂ som driver klimaet, noe de for øvrig aldri har sagt, de har bare sagt at de tror mennesker i en eller annen grad påvirket klimaet, ikke hvor mye, og det er det neppe noen som er uenig i. Spørsmålet er om det er målbart, og det er det ikke. Videre gjentas påstandene om at FN sier at kloden blir varmere, at det blir mer uvær og at havet stiger.

Dette kan de umulig tro på selv, for ellers hadde neppe Al Gore kjøpt et hus i strandkanten til 9 millioner dollar, men så er det heller ikke sant; kloden blir for øyeblikket kaldere, det er mindre uvær og havet stiger ikke nevneverdig, det både stiger og synker avhengig av fenomener som landheving. Men poenget er at dette ikke har noe med CO₂ å gjøre – det er en ren avsporing!

Og når det gjelder FN, så har de varslet klimakatastrofer helt siden 1970-tallet, men da var det en ny istid de var redde for. Senere, på 1980-tallet, snudde de påstanden fra nedkjøling til oppvarming, med like stor innlevelse. Eksempelvis uttalte Noel Brown (UNEP) i 1989 at “hele nasjoner vil bli utslettet innen år 2000 om vi ikke klarer å snu klimaet”, noe som beviselig er det rene sludder.

Antakelig er det derfor de nå overlater scenen til skoleskulkende tenåringsjenter som uten å blunke hevder at “jorda koker” på grunn av menneskelige CO₂-utslipp. Og unge jenter er alltid en suksess, fordi de ved konvensjon er uangripelige. Det holder at de representerer antitesen til gamle hvite menn, og derfor behøver de ikke en gang å argumentere, noe de da heller ikke gjør.

Alarmistenes nye stjerne, 16 år gamle Greta Thunberg, presenterte da også bare ubegrunnede påstander i sitt møte med EU, levert med en snurt og forurettet mine. Men dette er unge jenters privilegium, og i møte med enda en gammel hvit mann, President Jean-Claude Juncker, var resultatet gitt på forhånd; Juncker kastet inn håndkledet og lovte reservasjonsløst den furtne jentungen milliarder av Euro i “klimatiltak”, hva nå det skulle bety, men det sa han da heller ingenting om.

I dette spillet er 78 år gamle Professor Doktor Carl Otto Weiss sjanseløs.

Men to spørsmål melder seg likevel: Hva i all verden er det politikerne våre tenker på, og hvorfor kommer det ingen reaksjoner fra akademia og riksmedier?

Ett holdepunkt er at de fem siste Statsministrene våre sier at de primært representerer globale interesser og ikke nasjonale, øyensynlig fordi de har ambisjoner om å rive ned nasjonalstatene og bygge et slags internasjonalt samfunn i stedet, med seg selv i fremskutte posisjoner.

Men dette kan de ikke gjøre uten en agenda, så de valgte seg to saker med høy internasjonal profil; klima og migrasjonspolitikk. Begge saker hadde den fordelen at de svekket nasjonalstatene og styrket det internasjonale samfunnet, som tilfeldigvis også var deres egne mål.

Problemet var bare at begge sakene var logisk svake, men i politikk er som kjent alt mulig, og da spiller det mindre rolle om de forsøker å løse virkelige problemer eller imaginære problemer. Alt som kreves er at det genererer stemmer på hjemmebane, og det gjør det, merkelig nok.

Men hvorfor kom det ingen protester fra akademia og riksmedier? Antakelig fordi begge er avhengige av overføringer over statsbudsjettet, og derfor kommer protestene bare fra uavhengige nettaviser uten pressestøtte, og pensjonerte forskere. Men disse forsøkes i sin tur kneblet av riksmedier, domstoler, filter.no, faktisk.no (som nå sensurerer for Facebook!) og Facebook selv.

Her er det verdt å merke seg at Facebook-gründer Marc Zuckerberg for åpen mikrofon lovet Angela Merkel å filtrere bort uønskede nyheter og meninger. En av de ny-filtrerte er redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, og slik reduserer faktisk.no andre mediers synlighet på Facebook, med velsignelse av Angela Merkel og Marc Zuckerberg.

Men med dette har de i realiteten erklært krig mot hele den frie verden, eller det som måtte være igjen av den, og det er farlig, fordi den dagen det går opp for folk at de ikke lenger lever i et demokrati, så kan også reaksjonene bli udemokratiske.

JEG BOR I BURUNDI – HER LÆRER DE OM PATRIOTISME PÅ SKOLEN

dr. philos. Jon Gulbrandsen

Jeg bor store deler av året i Burundi. Det var ikke min idé, og det var heller ingen andres idé, men jeg ble tilskyndet av UDI som fant det opportunt å deportere min burundiske kone, etter åtte år i Norge.

Så jeg flyttet etter henne.

Hovedårsaken var, så vidt jeg kunne lese meg til i et såkalt ‘kvotebrev’ fra UD, at myndighetene ønsket å rydde plass til flere syrere. Men dette var ikke lett for oss, fordi UDI valgte å deportere henne midt under borgerkrigen i 2015, så vi måtte holde hodet lavt, og noen ganger veldig lavt.

Det var likevel en vanvittig logikk i det hele, fordi det var det samme året som norske politikere overbød hverandre i å invitere syriske muslimer (riktig, ikke én av dem var jøder, kristne eller yesidier), og da sier det seg selv at sentralafrikanske katolikker også kunne ofres. Men dobbeltspillet var godt synlig: På UDs hjemmeside ble det advart mot å reise til Burundi, fordi det var utrygt, mens UDI på sin side sa at det var trygt å bli deportert til Burundi (sic!).

Logikken er altså fraværende, noe som normalt betyr at årsakene er politiske. Akkurat hva det politiske motivet er for å bytte syrere mot burundiere vet vi strengt tatt ikke, men vi vet at den første gruppen med 80 prosent sannsynlighet er fremtidige Arbeiderpartivelgere, og derfor også vil være en attraktiv målgruppe for det liberale høyre. Denne gruppen avgjorde de tre siste Stortingsvalgene.

Sentralafrikanere derimot er verdikonservative kristne, og vil derfor ikke ha samme prediksjonsverdi. Når vi i tillegg vet at det er et betydelig samrøre mellom politikk og embetsverk i Norge, er det derfor ikke usannsynlig at UDIs preferanser for ikke-kristne migranter, kan være politisk motivert. Men det betyr også at de humanitære motivene er mindre viktige enn de ønsker å gi inntrykk av.

Etter tre år i Burundi har jeg også begynt å gjøre meg andre refleksjoner. Jeg kommer fra et av verdens rikeste og fredeligste land, og jeg ble tvunget til å flytte til et av verdens fattigste og mest urolige land, så kontrastene er enorme. Men som hvit er du privilegert her, fordi du har et annet land i ryggen og fordi du som regel kan betale deg ut av det meste. Slik er det ikke med lokalbefolkningen, som gjerne dør av infeksjonssykdommer og malaria, eller de rett og slett bare forsvinner. Hvem som står bak forsvinningene vet vi ikke, men de som forsvinner er gjerne aktivister, politikere, journalister, offiserer eller flyktninger. Forholdet undersøkes av the International Criminal Court, altså enda en indikasjon på at UDs versjon ligger nærmere sannheten enn UDIs versjon.

Men noen selvransakelse fra UDI sin side skal du lete lenge etter.

I 2017 utgjorde det burundiske helsebudsjettet pr. innbygger 0,01% av det norske, pensjonen er 150 kroner pr. måned for alle, forventet levealder er 25 år lavere enn i Norge og bare 3% av befolkningen har innlagt vann og elektrisitet. Men det er en inderlighet, intensitet, glede, gudstro og hjertevarme her som overgår alt hva jeg har opplevd i Norge. Livet er ikke lett i Burundi, men du er aldri alene, og om alt annet skulle svikte, så har alle en landsby de kan gå til. Slik er det ikke i Norge.

I dag hadde jeg kontakt med ei ung jente i Norge som er syk, og som verken har jobb eller et sted å bo. Men fordi NAV ikke klarer å bestemme seg for om de vil hjelpe henne, har hun måttet ta tilflukt hos venner. Så hun meldte flytting og ba om ny fastlege og nytt NAV-kontor, men regelverket krever at hun forholder seg til sin gamle adresse, som betyr at i stedet for å gå 100 meter for å ta ei blodprøve, kreves det at hun reiser 350 km, noe hun ikke har råd til. Så hun låner penger for å klare den lange reisen, og med dette registrerer NAV at hun har penger, og dermed nektes hun sosialhjelp.

Slik fortsetter de å spille pingpong med henne, helt til hun ikke lenger er i stand til å oppfylle møteplikten, og dermed nektes hun også dagpenger. 1 – 0 til det norske byråkratiet, og “verdens beste helsevesen”, men prisen å betale for denne seieren er ei ung jente som har sluttet å fungere fysisk og mentalt. Ironien er at vi, ifølge politikerne, “er best i verden”, i motsetning altså til Burundi.

Når jeg forteller om dette her i Burundi, så forstår de ingenting; Norge er jo rikt – styres vi av idioter? Jeg må si tanken har streifet meg, fordi vi ikke stiller krav til verken intelligens, organisasjonsevne, kunnskap eller folkeskikk hos dem som styrer, og fordi lite eller ingenting fungerer slik det burde.

Men det er like sannsynlig at det skorter på sjelelige egenskaper, fordi norske politikere handler med overlegg og mot bedre vitende: For det første har de organisert politikk og byråkrati, ikke som uavhengige enheter slik de plikter, men i et tett avhengighetsforhold til hverandre. For det andre plasserer de ansvaret et eller annet sted midt mellom byråkratiet og politikken, og der er det ingen. Og for det tredje har de tatt kontroll over riksmediene, hvor sensuren nå er nærmest total. Alt dette er kjennetegn på mennesker som har diktatoriske hensikter, eller som har noe å skjule.

Dette innrømmer de selvfølgelig ikke, men noen ganger glipper det for dem, slik som da Gro Harlem Brundtland lettere panisk kommenterte fremveksten av frie nettaviser på denne måten; “VI ER I FERD MED Å MISTE KONTROLL OVER HVA FOLK BLIR FORTALT!” Vi lever altså i et demokratisk styrt semidiktatur som går på omgang mellom to nesten helt like partier, ikke ulikt visse afrikanske land.

Forskjellen er at mens burundiske politikere tenker nasjonalt, og ønsker å bygge opp landet sitt, slik vi en gang også gjorde, så tenker norske politikere globalt og gjør nesten hva de kan for å rive landet vårt ned igjen. Eksempelvis er det i Burundi ikke bare er lov å være patriotisk, det er heller ingen som kaller deg rasist eller høyreekstrem dersom du er det. Tvert om oppfordres du til å være patriotisk. I den offentlige skolen har de et fag som heter “civisme”, eller løst oversatt “oppførsel”, hvor bærebjelken er et annet fag som faktisk heter “patriotisme”. Ingen klager over dette, verken fra høyre eller venstre. Tvert om er alle enige om at burundiske verdier er noe en skal være stolte av. Med dette som grunnlag er det faktisk mulig å bygge en nasjon, og derfor tror jeg de vil lykkes.

I sterk kontrast vedgår Brundtland, Jagland, Stoltenberg, Støre og Solberg at de primært ikke representerer nasjonale norske interesser, men globale. Men fordi valgene vinnes i Norge, må de nødvendigvis la seg velge på andre premisser enn de styrer ved, som i praksis betyr at de går til valg på slike saker som eldreomsorg, sykehus og skoler, for så i stillhet å signere oss inn i EU, Acer, FNs migrasjonsavtale og Parisavtalen, samtidig som de lover bort milliarder til EU, George Soros, Kina, India, Kongo og Brasil. Derfor driver Erna Solberg nå valgkamp, ikke i Norge, men faktisk her i Afrika.

Målet er altså å bygge et internasjonalt samfunn hvor de selv skal ha fremtredende stillinger. Men det betyr nødvendigvis også at nasjonen Norge i det lange løp vil forsvinne, og hvem vet, kanskje er det også derfor de i flere tiår har nedprioritert politi og forsvar. Dette er et farlig signal til alle dem som ikke vil oss vel, fordi de derved også innrømmer at vi ikke har noe som er verdt å forsvare.

En må gjerne kritisere Burundi, men da må det også være lov til å spørre med hvilket mandat norske politikere er i ferd med å plukke landet vårt fra hverandre, eller hvorfor de med den største letthet splitter godt etablerte familier og snur ryggen til sine egne innbyggere når de er i nød, mens de løper skoene av seg for å hjelpe andre. Det er også et høyst legitimt å spørre hvorfor de mener det er rasistisk å være glad i landet sitt, hvorfor det er høyreekstremt å være kritisk til regjeringens klima- og asylpolitikk, eller hvorfor heller ikke feminister og muslimer kan kritiseres uten represalier.

Den liberale eliten, med alle sine journalister og synsefagsakademikere, vet svaret, men problemet er selvfølgelig at ingen i de offisielt approberte mediene spør dem, for ellers ville de neppe ha vært offisielt approberte. Det spørres likevel hele tiden fra de frie nettavisene, noe som like selvfølgelig blir ignorert, men slik konstruerer de i realiteten en trykkoker uten sikkerhetsventil, og disse har den litt leie egenskapen at de eksploderer uten forvarsel.

Fra 2020

POLITIKERNES VILLE FERD MOT UNDERGANGEN

dr. philos. Jon Gulbrandsen

Politikere burde ha vært de aller beste av oss, de mest intelligente, de mest kunnskapsrike og mest erfarne, de ærligste, de mest ydmyke, de mest uredde, de med størst integritet og høyest moral.

Men mye tyder på at vi har fått det stikk motsatte.

Det kan mange ganger se ut som om vi har fått mennesker med svake deduktive evner, ingen realfaglig kunnskap, liten erfaring og dårlig moral. De virker feige og servile overfor krefter som de oppfatter som sterkere enn seg selv, og de fremstår ofte som selvopptatte og arrogante.

Det finnes noen få hederlige unntak, men politikere av typen Trygve Bratteli og Carl Joachim Hambro er i praksis utryddet fra norsk politikk. Det samme gjelder mannen, som er erstattet av batikk-dundrer, metroseksuelle mannslinger og latte-drikkende syklister.

Det ser med andre ord ut som om noe har gått forferdelig galt under selve seleksjonsprosessen av norske politikere. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men det jeg ser er at dagens partiapparater, fra ytre høyre til ytre venstre, spyr ut en politikertype som er kliss like; de ser likedan ut, de er unge og uerfarne, de mener omtrent det samme, og det de mener faller stort sett innenfor rammene av hva en kan forvente av liberale relativister og konstruktivister à la Thomas Hylland Eriksen.

Men dermed gjenspeiler de ikke lenger befolkningen, slik meningen en gang var.

Jeg hørte en gang en jagerflyger og en marinejeger beskrive jobbene sine omtrent slik; “det er en spennende og meningsfull jobb, men med rimelig høy fuck-up faktor”. Med det siste mente de at dersom de gjorde en feil, så fikk det synlige og dramatiske konsekvenser som det ville være vanskelig å snakke seg ut av. Klipper du en høyspentledning med halefinnen og må skyte deg ut, er du på førstesidene med en gang, og du har ingen andre å skylde på enn deg selv.

Men jagerflygere og marinejegere er realister, og de har på forhånd vært gjennom en beinhard seleksjonsprosess som effektivt luker ut sinker, så de gjør egentlig ikke så veldig mange tabber.

Dessuten er det slik at selv sinker møter kvalifikasjonskrav. For eksempel må du ha førerkort for å kjøre moped og fagbrev for å vaske golv, så egentlig vet vi alle mer eller mindre hva vi holder på med.

Unntaket er politikere. Dette er den eneste yrkesgruppen som det ikke kreves noe som helst av, noe som er oppsiktsvekkende, fordi de har de vanskeligste, mest ansvarsfulle og høyest betalte jobbene i landet, og hva fuck-up faktoren gjelder, så går de både jagerflygeren og marinejegeren en høy gang.

Men de får altså skjøtte sitt arbeid uten noen form for kvalitetssikring, verken intellektuelt eller karaktermessig, og det får heller ingen konsekvenser dersom de tabber seg ut.

Dette kan forklare ganske mye, slik som da de signerte EØS-avtalen og flere andre grunnlovsstridige avtaler uten en gang å spørre oss, eller da de av uforståelige årsaker slukket FM-nettet og innførte DAB+ som det eneste landet i verden. NAV-reformen og andre reformer er heller ikke akkurat noen suksesshistorier for å si det mildt, og det samme kan sies om fregatter, biodrivstoff, milliardlån til dysfunksjonelle stater, vindmøller, NH-90-skandalen, bilfrie byer, utekontorer, karbonfangst, elektriske ferger, resultatløse u-hjelpsprosjekter og diverse regnskogsfond i multimilliardklassen.

Men det forklarer også hvorfor vi ikke lenger har råd til å bygge veier eller å gi kreftpasienter medisiner. Vi har i dag et vedlikeholdsetterslep på 3200 milliarder kroner som bare fortsetter å vokse.

Å dukke ned i bare én av disse sakene, blottlegger en avgrunn av uforstand. La meg bare nevne politikernes brilliante løsning på energispørsmålet: Bort med atomkraft, kull, olje og gass, og inn med vedfyring, sol og vind. Problemet med dette er 286 milliarder i årlige inntektstap, 50 milliarder ut til FN, avskoging, naturødeleggelser, høyere skatter (fordi vindenergi må subsidieres), energimangel (fordi tilgjengeligheten av sol og vind er uregelmessig og begrenset), ekstrem fattigdom og nød.

Jeg vet litt om hva fattigdom betyr, fordi jeg til daglig bor i Burundi, som på IMFs liste er verdens absolutt fattigste land. Men ungdomspolitikerne våre vet svaret på dette, som alt annet; ingen problemer, vi kan bare “leve av havet, tang og tare, smarte bygg, sirkulærøkonomi og bioøkonomi“.

Men i virkeligheten legger de opp til at en hel nasjon skal begå kollektivt selvmord, i et håp om at resten av verden skal følge etter oss og gjøre det samme, uten at de vil gjøre rede for hvorfor.

Alt de har er en hypotese som de ikke en gang har forsøkt å falsifisere; nemlig CO₂-hypotesen. I korthet går denne hypotesen ut på at menneskelige CO₂-utslipp varmer opp jorda og gir oss mer uvær, så mye uvær at det vil gjøre livet vanskeligere for oss.

Men foreløpig er det slik at økende CO₂-konsentrasjoner gir oss mindre uvær og færre problemer.

I naturvitenskapen er det slik at vi krever av en hypotese at 1) den skal ha røtter i observasjoner, 2) den skal formuleres slik at dersom den ikke er sann, så skal den være mulig å avsanne (falsifisere), og 3) det må være en statistisk sammenheng mellom de faktorene som hypotesen sier henger sammen.

Hypoteser kan dessuten ikke bekreftes, bare avkreftes, fordi alt du trenger for å torpedere en hypotese er en annen hypotese med samme konsekvens. Derfor våger vi bare å tro på en hypotese etter at den har unngått å bli avkreftet flere ganger, og at den på samme måte har overlevd møtet med konkurrerende hypoteser.

Slik fungerer all naturvitenskap, men altså med ett enestående unntak; CO₂-hypotesen. For her sier politikerne, som for øvrig også representerer et unntak, at CO₂-hypotesen verken skal testes eller utfordres av andre hypoteser.

Eller som Gro Harlem Brundtland formulerte det i 2007; “det er umoralsk å tvile“, og litt senere “Det er ikke behov for noe mer diagnose. Diskusjonen er forbi!” Eller som Venstre sier i sin nye kampanje; “Vi diskuterer ikke om jorden er flat eller om klimaendringene er menneskeskapte.”

Forskningsmidler går derfor bare til regjeringsansatte forskere som ikke utfordrer CO₂-hypotesen, og pressestøtten brukes på samme måte; NRK oppretter en egen klimaredaksjon hvis oppgave bare er å forkynne CO₂-hypotesen, og avisene sensurerer systematisk bort dissidenter.

Det eneste unntaket er de frie nettavisene, men disse er nå under heftige angrep fra samme hold, hvor de bl.a. blir forsøkt stengt, samtidig som sensuren av de sosiale mediene hardner til.

Ironien er at politikerne selv bruker sosiale medier, og slik uforvarende blottlegger sin egen uvitenhet. Eksempelvis twitrer unge Sveinung Rotevatn at gresshoppesvermer i India oppstår som en følge av global oppvarming. Dette er nytt for meg, men kan hende dette er en ny, og forhåpentligvis falsifiserbar hypotese som avventer testing av Cicero? Eller kanskje er det omvendt?

Rotevatn er bedt om å forklare seg, men han avfeier spørsmålet med at han ikke har tid. Men han får støtte av Jan Tore Sanner som serverer følgende non-argumentative argument; “Nå er det alvor!”

Jeg har levd et helt liv i naturvitenskapens tjeneste, men jeg forstår absolutt ingenting av hva juristen Rotevatn og reklamemannen Sanner sier, annet enn at de mener å ha forstått noe som jeg ikke har forstått, og at de, i likhet med fru Brundtland, av en eller annen grunn ikke ønsker å diskutere det.

Men jeg tror svaret er skremmende enkelt: Jeg tror heller ikke politikerne våre forstår noe av dette.

Jeg tror problemet er at forskning styres av politikere, og at politikere styrer med ord, men fordi de ikke forstår vitenskap så godt selv, styrer de med generelle og upresise ord. De angir bare områder som de av ideologiske årsaker synes er viktige, slik som grønne skifter, kaldere vær og flere kvinner, hva nå det skulle være godt for, men det sier de da heller ingenting om. Og det kan kanskje være like greit, fordi de største sivilisasjonene har utviklet seg i varme klimaperioder, og ikke kalde.

Deretter kaster de disse ordene over til byråkrater og sulteforede forskere, som sender de samme ordene i retur som prosjektsøknader (for hva annet kan de gjøre?), og dermed tror de at de har støtte for visjonene sine, mens det de i realiteten har gjort er å bite seg selv i halen.

Likevel, på grunnlag av dette monumentale selvbedraget har de angrepet og avlivet, først samfunnsforskningen, så naturvitenskapen, så riksmediene, for deretter å gå til frontalangrep på uavhengige nettaviser og sosiale medier. Til slutt annonserer de at de vil øke skattene, betale astronomiske beløp til FN, legge ned oljenæringen og så melde oss inn i en slags verdensregjering, hvis jeg har forstått dem rett.

Ikke uventet reagerer kronekursen med en nedtur, og den norske kjøpekraften svekkes.

Men jeg tror de forstår at nordmenn flest ikke ønsker noe av dette, så de svarer med å dekonstruere oss etter mal av Thomas Hylland Eriksen slik at vi i teorien ikke lenger eksisterer, etter å ha importert en million utlendinger som synes politikernes avnasjonaliseringsprosjekt er en strålende idé.

Nordmenn er riktignok trege, men også vi har en tålegrense, og den krysses når levebrødet tas fra oss.

Historisk sett er det på dette stadiet at revolusjoner oppstår, og revolusjoner er ofte blodige. Advarslene er der allerede, for det er et voksende raseri i befolkningen og det er et opprør i emning. Men jeg tror ikke politikerne ser det, noe som er et klassisk symptom for dekadente og før-revolusjonære samfunn, fra Romerrikets fall til den franske revolusjon og Ceaușescus endelikt.

Men de bør være forsiktige, for dersom de fortsetter som de stevner, vil Norge gå mot et nasjonalt sammenbrudd, og det tror jeg ikke alle vil sitte stille å se på.

FAKTISK.NO – NÅ OGSÅ SOM KUNSTKRITIKERE

Jon Gulbrandsen, dr. philos.

Regjeringens fremste pressesensurorgan faktisk.no har fjernet en illustrasjon fra Facebook under henvisning til at et maleri fra 1962 med tittelen “livet i 2022” ikke nødvendigvis var en prediksjon av hvordan verden ville se ut i 2022, men kanskje heller bare hvordan kjøretøyene ville se ut.

Det er nå nesten umulig å legge ut noe som helst på Facebook uten at Erna Solbergs faktasjekkere sensurerer det. Selv de mest harmløse kommentarer blir fjernet, dersom det er mulig å forestille seg at de bakenforliggende motivene indirekte kan tenkes å assosieres med politisk ukorrekte meninger.

5. september i år la jeg ut et bilde av maleren Walter Molino med tittelen “la vie en 2022” på Facebook. Teksten min var som følger; “une peinture de Walter Molino dans les années 1960 intitulée «la vie en 2022»” (et maleri av Walter Molino fra 1960-tallet med tittelen “livet i 2022”).

Øverst bilde av maleren Walter Molino, nederst samme bilde sensurert av Faktisk.no

Så hva hadde jeg gjort galt? “Informasjonen er feil”, sier Regjeringens faktasjekkere (faktisk.no er finansiert over statsbudsjettet), men her er det egentlig ikke så mye informasjon, bare et bilde, navnet på maleren og en tittel.

Jeg klikket på “se hvorfor” og fant en overskrift fra nettstedet factcheck.afp.com som sier at bildet viser en italiensk kunstners illustrasjon av et futuristisk kjøretøy, med omgivelser, en såkalt “Singoletta”, og derfor ikke er en prediksjon av hvordan verden vil se ut i 2022.

Men maleriet er fra 1962 og Molino har malt et fremtidsbilde, så jeg har egentlig ikke gjort noe galt. Så hva er problemet? Har jeg brukt feil tittel eller er problemet bare at faktisk.no synes at tittelen på bildet burde ha vært annerledes? Men det sier de ingenting om.

Problemet er, ifølge Statens Sensurbyrå, at Molino i 1962 ikke ønsket å fremstille en fremtidig verden som sådan, bare et fremtidig kjøretøy, riktignok med omgivelser. Her hevder faktisk.no altså at de har informasjon om alle kunstnerens intensjoner da han malte bildet, noe jeg ikke har. Derfor sensurerte de bildet, i tråd med Regjeringens nye unntakslover i forbindelse med Corona-epidemien.

Men vent litt, kan dette ha noe med Corona-epidemien å gjøre?

Det kan se slik ut, fordi litt mer graving på Internett avdekker at noen personer (men altså ikke jeg) har brukt bildet som en illustrasjon på hvordan de opplever fenomenet sosial distansering.

Men dette har jeg ikke sagt noe om, en kan i høyden bare mistenke meg for å ha assosiert bildet med begrepet sosial distansering. Det er i så fall faktisk.no selv som assosierer bildet med Coronaviruset, og deretter tillegger meg å ha gjort meg den samme assosiasjonen. Så min forbrytelse er altså ikke at jeg har skrevet eller gjengitt noe som er galt, bare at jeg kan mistenkes for å ha gjort meg gale assosiasjoner, som kunstneren kanskje ikke har hatt, og som den norske Regjeringen i 2020 ikke liker.

Så Regjeringens beskjed til oss er egentlig denne: Walter Molinos bilde fra 1962 skal ikke assosieres med sosial distansering i forbindelse med Corona-lovene!

Javel, men hvorfor bruker Regjeringen millioner av skattekroner på noe så uvesentlig som dette? En ting jeg har lært gjennom et langt liv er at dersom logikken er fraværende, så dreier det seg som regel om politikk.

Det siste politiske utspillet fra Solberg er dette; “Vi må stå sammen mot angrep på tankefrihet”, hvoretter hennes modige tanker går til de etterlatte. Underlig, for før snakket hun om ytringsfrihet, men nå er det tankefriheten som skal vernes. Betyr dette at hun har gitt opp ytringsfriheten og at det fra nå av bare skal være lov til å tenke fritt, men etter de siste innstrammingene likevel ikke?

For det er nettopp tankene våre hun nå angriper gjennom sensurapparatet sitt, og det før tankene engang har rukket å komme til uttrykk. Her er hun helt på linje med både George Orwells bok “1984” og filmen “Minority Report”, som beskriver et samfunn hvor idéen er at kriminelle skal kunne arresteres før forbrytelsene blir begått, eller her; før tankene rekker å materialisere seg. Men fordi dette er en håpløs oppgave, slår de for sikkerhets skyld ned på absolutt alt. Derfor går journalistene i faktisk.no nå fullstendig bananas med Regjeringens velsignelse, og slår blindt om seg til alle kanter.

Gro Harlem Brundtland sa det på en litt annen måte: “Vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt!“, hvoretter hele venstresiden og deler av den liberale eliten forlangte sensur, stenging av kommentarfelt og nedstenginger av de frie nettavisene Document, Resett og Rights. Det har de ennå ikke klart, men det er helt klart at Regjeringens ambisjoner må tas på blodig alvor, dersom demokratiet og ytringsfriheten skal ha mulighet til å overleve.

Fra 2021

ÅPENT BREV TIL NORSKE KLIMAPOLITIKERE

Jeg leser at mange norske politikere har satt seg som mål å kjøle ned jorda ved å redusere utslippene våre av CO₂, bl.a. ved å legge ned den norske oljenæringa. Prosjektet støtter seg på CO₂-hypotesen.

Ja, CO₂ kan i teorien bidra til å varme opp atmosfæren, men forutsetningen for at et slikt prosjekt har noe for seg er 1) at det er mulig å påvise en positiv sammenheng mellom antropogene CO₂-utslipp og en global temperaturutvikling, uten å bruke modelldata, 2) at de største utslippslandene er enige om at dette målet er ønskelig, og at ingen andre land vil ta over vår rolle som olje- og gassprodusent, og slik nulle ut vårt bidrag, 3) at den globale temperaturen er for høy, 4) at CO₂-konsentrasjonen også er for høy og 5) at prediksjonene fra FNs klimamodeller så langt har vært riktige.

1. Hypotesen er ikke bekreftet vitenskapelig, tvert om, men den har likevel overlevd politisk. En sammenheng mellom antropogent CO₂ og den globale temperaturutviklingen er ikke påvisbar, hverken ved bruk av måledata eller proxy data. Tvert om har det over geologisk tid vært en invers korrelasjon.

En Fourir-transformasjon av Lüdecke og Weiss viser at temperaturutviklingen de siste 2.500 årene har vært syklisk og derfor er matematisk uavhengig av CO₂-konsentrasjonen, som er monotont voksende. De viser også at vi er på vei mot et kaldere klima. Uavhengige beregninger av matematikeren Valentina Zharkova støtter Lüdecke og Weiss’ beregninger.

2. De største utslippslandene ønsker ikke å redusere sine utslipp, og dersom Norge stanser produksjonen sin av olje og gass, står andre land klare til å ta over vår rolle som produsent.

3. Jorda er nå inne i en relativt kald periode, det blir etter alt å dømme kaldere, og nesten alle temperaturrelaterte dødsfall skyldes i dag kulde, ikke varme. Tidligere varmeperioder var dessuten globale og ikke lokale, slik det hevdes fra Cicero og NRKs klimapolitiske avdeling.

Iskjernedataene fra Grønlandland viser at nåtidens temperatur ligger under gjennomsnittet for tiden etter istiden.

4. CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren er i dag kritisk lav, ikke kritisk høy; over geologisk tid har den variert mellom 180 ppm og 7.000 ppm, mens den nå ligger på litt over 400 ppm. Nedre grense for at planter skal kunne overleve er 150 ppm.

5. Prediksjonene fra FN har vært gjennomgående feil. Fra påstanden til António Guterres om at Tuvalu synker (Tuvalu har økt landarealet sitt med 2,9 %), at hele nasjoner kan bli liggende under vann, at det blir mer ekstremvær, at flere vil bli offer for ekstremvær og at matproduksjonen vil gå ned. Absolutt ingen av disse dommedagsprofetiene har slått til, tvert om er det motsatte påvist).

Pressestøttemedienes stadige gjentakelser av de samme profetiene, og tilhørende sensur av kontrær informasjon i det offentlige rom, endrer ikke på disse forholdene, men det kveler den vitenskapelige delen av debatten, fordi dagens forskere i stor grad overlever ved å snakke politikere etter munnen, med det resultat at politikerne tror at de har støtte for sine visjoner. Eller med historikeren John M. Barrys ord; “Når du blander politikk og vitenskap, får du politikk.”

Det er relativt trygt for meg å si dette i dag, fordi jeg er pensjonert forsker, og fordums trusler om å miste jobben virker derfor ikke lenger avskrekkende. Jeg kan derfor også noenlunde trygt følge min moralske plikt, ved å gjøre dere oppmerksomme på at dagens politiske ambisjoner om å stanse oljeproduksjonen og elektrifisere Norge, ikke vil ha noen annen effekt enn å gjøre oss veldig, veldig fattige, med alt hva det fører med seg av sosial uro og menneskelige lidelser.

Følgelig er det heller ikke særlig fornuftig å søle bort nasjonalformuen vår på grønne sertifikater, biodrivstoff, vindmøller, karbonfangst og andre meningsløse prosjekter. Da er det bedre å bruke pengene våre på å bygge landet og ta vare på de mest trengende blant oss.

Jeg har ingen politiske motiver med det jeg skriver, jeg bare ber dere om å tenke dere om én gang til, på et selvstendig grunnlag, uten å støtte dere til politiske rådgivere eller andre tungt politiserte informasjonsleverandører som, lett forkledd, bare leverer deres egne ord i retur i en evig runddans.

Med vennlig hilsen,

dr. philos. Jon Gulbrandsen (biolog)

ER DETTE BEGYNNELSEN PÅ SLUTTEN PÅ RETTSSTATEN?

dr. philos. Jon Gulbrandsen

Regjeringen tildeler seg selv Rettssikkerhetsprisen for 2020.

Mye tyder på at Erna Solberg er i ferd med å avlive rettsstaten, utslette nasjonalstaten og innføre et diktatur etter modell av Klaus Schwab og Xi Jinping. Og i alle fall er det i dag mulig å oppleve ting i Norge som i min ungdom ville ha vært helt utenkelig, uten at pressestøttemediene reagerer.

Ta for eksempel min burundiske kone, som ble revet ut av senga i 2015 for å bli tvangsdeportert, midt under borgerkrigen i Burundi, sannsynligvis fordi Erna Solberg ville rydde plass til flere syrere. Men dobbeltspillet var godt synlig: På UDs hjemmeside ble det advart mot å reise til Burundi, fordi det var utrygt, mens UDI sa at det var trygt å bli deportert til Burundi.

Denne åpenbare selvmotsigelsen, fra samme avsender på samme tid, ligger fremdeles til vurdering i Justis og Beredskapsdepartementets lovavdeling – og der tror jeg den kommer til å bli liggende.

Men så, etter seks års forhandlinger med norske myndigheter og ett års Corona-separasjon, fikk min kone endelig lov til å komme tilbake til Norge, om morgenen den 9. april i år. Gleden var stor.

Hun hadde da testet negativt for en uspesifisert variant av et eller annet Coronavirus to ganger i løpet av like mange dager, men hun ble for alle tilfellers skyld testet enda en gang ved ankomst.

Men gleden over å se henne igjen ble kortvarig; politi og vektere tok henne i arrest og førte henne forbi meg og rett inn i en ventende buss som skulle til et såkalt karantenehotell. Jeg innvendte at vi på forhånd hadde informert dem om at vi skulle ha hjemmekarantene (som er mye mer effektivt), men det ble avvist uten begrunnelse. Jeg ba dem om en lovhjemmel, men det kunne de heller ikke gi meg. I stedet sa de at “Regjeringen har bestemt”, og at årsaken var “av smittevernhensyn”.

Hvorfor hun ble utvalgt til å sone på denne måten mens andre bare kunne reise hjem, kunne de heller ikke svare på, og ei heller visste de hvem som sto bak vedtaket. Til slutt ble jeg avkrevd 4.000 kroner for å betale gildet, og måtte deretter reise hjem igjen, alene.

La meg først kommentere Regjeringens påstand om at hensikten med å internere min kone har vært “smittevern”: Denne forklaringen holder ikke vann, fordi de bare internerer passasjerer som har vært på “unødvendige reiser”, og virus smitter uansett om reisen har vært nødvendig eller ei.

Hadde motivet vært smittevern, burde i så fall alle interneres, eller pålegges hjemmekarantene. Ergo har Erna Solberg helt andre motiver enn hun gir uttrykk for. Her anbefaler jeg Professor Janne Haaland Matlarys utmerkede debattinnlegg i Aftenposten av 6. april i år.

Så, var reisen hennes “unødvendig” da? Nei, det var den heller ikke. Det var ikke min kones påfunn å reise ut og inn av Norge – det var på UDIs initiativ at hun reiste, begge gangene. I vedtaket fra UDI av 3. mars i år står det “Du må reise til Norge innen 6 måneder” og at “Du kan reise til Norge nå”.

Så hvordan er det da mulig å kalle dette en “unødvendig reise”, og så straffe oss ved å belaste oss økonomisk for en internering som vi ikke ønsker, i stedet for å la oss bo hjemme slik vi ba om?

Eller med Haalands ord; “Parallellen logisk sett er fangen som må betale for sin egen kule”.

Min kone har heller ikke brutt noen lov ved å komme tilbake, men likevel blir vi bøtelagt. I tillegg kan dommen ikke appelleres, kriteriene er uklare og lovhjemmelen er ukjent for politiet.

Dersom det ikke har vært et uannonsert statskupp bak kulissene i løpet av den siste uken, bør det være mulig å avkreve Regjeringen en lovhjemmel for interneringen med en begrunnelse som holder vann. Og i motsatt fall bør min kone vederlagsfritt bli transportert til sin norske hjemmeadresse for å gjennomføre resten av karantetiden sin der, og få refundert boten.

Men når jeg ser den autoritære, maktberusede og selvhøytidelige minen til Bent Høie, så tviler jeg på at noe av dette kommer til å skje. Sannsynligvis vil overgrepene bare øke i omfang.

Spørsmålene er likevel formidlet til Statsministerens kontor, så langt uten svar, men Professor Matlary trøster med at en rekke jusprofessorer har stilt de samme spørsmålene, og heller ikke de har fått svar.

I boka “Norske ruiner i utvalg” (Lanser Forlag, 2010) er det dokumentert at den norske rettsstaten allerede da lå nede med brukket rygg, uten at det kom noen reaksjoner fra pressestøttemediene. I mellomtiden har Erna Solberg økt pressestøtten, med det resultat at stillheten har blitt øredøvende.

KLIMAREALISTENE LANSERER NYTT INTERNASJONALT VITENSKAPELIG TIDSSKRIFT

Jon Gulbrandsen, korrespondent for Resett/iNyheter

Tirsdag 12. oktober kl. 16:00 lanserte Klimarealistene et nytt internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. Den fulle tittelen er “Science of Climate Change – International Journal of Science and philosophy”, og er en såkalt peer reviewed journal, eller et fagfellevurdert tidsskrift. Med andre ord et tidsskrift som tar mål av seg til å være et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift hvor kriteriet for å bli publisert er at det vitenskapelige innholdet på forhånd er godkjent av et vitenskapelig råd av fagfeller.

Lanseringen skjedde ved Universitetet i Stavanger (UiS). Hensikten er å introdusere en journal som kan bidra til en mer balansert debatt om årsakene til klimaendringer over geologisk og historisk tid.

Normalt er det uproblematisk å lansere nye journaler, men i dette tilfellet får rektor ved UiS, Klaus Mohn, sterk kritikk for å ha stilt universitetets lokaler til disposisjon for lanseringen. Resett finner ingen direkte begrunnelser for kritikken, annet enn at man synes det er “hinsides” og at man “blir flau” over at UiS er med på å slippe til hypoteser som er på kollisjonskurs med IPCCs CO₂-hypotese. Også Eivind Trædal (MdG) reagerer svært negativt på at det slippes til konkurrerende hypoteser.

Klimavitenskapen er en ganske ny vitenskapsgren, og hvor det foreløpig eksisterer to hovedhypoteser for hvorfor klimaet på jorda varierer, og hvor begge leire i ulik grad forklarer variasjonene som et resultat av naturlige variasjoner og menneskelige CO₂-utslipp.

Den første retningen, representert ved Klimarealistene, mener å kunne føre bevis for at solsyklusene og vanndamp best forklarer klimavariasjonene, mens CO₂-hypotesen er underordnet. Den andre retningen, representert ved FNs klimapanel, mener å kunne føre bevis for at det er CO₂-hypotesen som best kan forklare klimavariasjonene, og at solsyklusene er underordnet.

Heri ligger hele diskursen.

I klassisk naturvitenskap er diskusjoner helt vanlige, og er derfor ikke noe problem; man fortsetter bare å føre beviser helt til man til slutt blir enige. Det er mange eksempler på dette opp gjennom historien, for eksempel Einstein – Bohr debatten, som begynte i 1905, men som ble avgjort først i 1981 av Alain Aspect.

I gamle dager ble vitenskapelige debatter avgjort innenfor naturvitenskapene, men i dag er det ofte politikere som går ut på et relativt tidlig stadium og kårer en vinner. I tillegg settes gjerne i verk tiltak for å sensurere den ene siden og promotere den andre. Dette er fenomener som etter opplysningstiden har vært relativt ukjente i vår del av verden.

Vi tok spørsmålet opp med fire av initiativtakerne til tidsskriftet, hvor vi stilte følgende to spørsmål: 1) Hvorfor en egen vitenskapelig journal for akkurat klimaforandringer, er det ikke mulig å publisere dette andre steder? 2) Har du selv opplevd problemer i forbindelse med det å ha en annen forståelse av årsakene til klimavariasjoner enn det IPCC har?

Ole Henrik Ellestad (leder av Klimarealistenes vitenskapelige råd, tdl. kjemiprofessor og forskningsdirektør), svarer at det er en veldig stram regi både i media og politikk, i alt som har med klima å gjøre. Denne regien står svakt vitenskapelig, men de tar det igjen med en desto sterkere kontroll over hva som slippes til av informasjon. Dette gjelder dessverre også vitenskapelige journaler. Vi i Klimarealistene ønsker derfor å være en vitenskapelig motvekt mot denne regien, ved å presentere bedre forklaringer på klimavariasjonene enn det som serveres fra politikere og presse. Ellestad legger til at det til tross for en omfattende sensur, likevel publiseres ca. 500 vitenskapelige artikler pr. år, som går i motsatt retning av politisk konsensus, det vil si narrativet om at det er CO₂ som styrer klimaet på jorda.

Ellestad sier at han ikke markerte seg som kritiker før etter at han ble pensjonist, og derfor ikke har fått så mye kritikk, men han merker likevel at han har mindre kontakt med enkelte personer nå enn tidligere, at han får færre invitasjoner enn før og at han ikke lenger får noe publisert i Aftenposten. Men han vet strengt tatt ikke om dette skyldes meningene hans eller noe annet.

Hans Borge (daglig leder av Klimarealistene, 1. amanuensis i matematikk ved UiS, dr. ing., tdl. petroleumsforsker og instituttleder samme sted) svarer at klimaforskningen i dag er totalt politisert. Svarene er dermed gitt på forhånd, og det synes Borge er uakademisk og direkte farlig, dersom målet er å produsere kunnskap. Det er dobbelt synd, fortsetter Borge, fordi klimaendringer i seg selv er et veldig interessant tema, og da er også en journal som denne viktig, fordi den jo bare søker å avdekke årsakene til klimaendringene, uavhengig av den politiserte delen av debatten hvor man i realiteten bare stiller med en ubekreftet hypotese. Men det strømmer inn med bidrag til det nye tidsskriftet, sier Borge, og vi har allerede materiale til 2. utgave, noe som bekrefter behovet for denne journalen.

Når det gjelder personlige erfaringer svarer Borge at han ofte diskuterer klimaspørsmålet, men forbauses av at “de aller fleste bare svarer med en trosbekjennelse, eller anklager om at jeg mistror vitenskapen”, altså indirekte en anklage om å være vantro.

Resett spør: Du hadde en åremålsstilling som leder for Institutt for petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger (UiS) i fire år, men fikk ikke fornyet tillit. Har du grunn til å tro at dette skyldtes at du hadde markert deg som kritiker av IPCC?

Borge svarer at han strengt tatt ikke vet, men forteller at det var bare to søkere til stillingen – en kandidat uten doktorgrad og en kandidat med doktorgrad, og den som fikk stillingen hadde ikke doktorgrad, og at dette er svært uvanlig for en slik stilling.

Geir Hasnes (Initiativtaker til journalen, universitetslektor II i teknisk kybernetikk) sier at foranledningen ganske enkelt er den at det er vanskelig å få publisert noe som gir uttrykk for noe annet enn hva IPCC sier i sitt “summary for policy makers” – så vi tenkte bare at vi kunne lage vår egen journal, for å gi rom for artikler som også går mot det klimapolitisk korrekte. Men som internasjonal fagfellevurdert journal stiller vi selvfølgelig de samme kravene til vitenskapelig stringens som andre vitenskapelige journaler. Forskjellen er bare at vi ønsker å slippe til kritiske røster, og det mener vi sann naturvitenskap i det lange løp ikke kan klare seg uten.

Geir Hasnes har ikke opplevd noen andre ubehageligheter enn det man opplever i kommentarfeltene.

Gjertrud Røyland (Styremedlem Klimarealistene, Meteorolog) svarer med et klart ja, og at hensikten med tidsskriftet er å løfte frem vitenskapen, uavhengig av politikk, og å skape en åpen debatt med rom for spørsmål om årsaken til at klimaet forandrer seg gjennom tid. Dette for å balansere opp for den politiske ensrettingen som i dag dessverre hersker i vitenskapen.

Til spørsmålet om hun selv har hatt problemer på grunn av dette, svarer Røyland at som meteorolog har det ofte vært vanskelig å være ærlig og redelig, og å tolke data selvstendig. I ett tilfelle hadde Røyland, overfor en av sine foresatte, gitt uttrykk for at menneskelige CO₂-utslipp spilte en mindre rolle enn antatt. Hun ble møtt med følgende utsagn: “Ja men, du må jo forstå at CO₂ er forurensing.”

Disse personene talte under lanseringen: Hans Borge, Ole Henrik Ellestad, Klaus Mohn (rektor ved UiS), Geir Hasnes, Henrik Svensmark (licensiat i astrofysikk fra Danmark), Carl I. Hagen og Morten Tønnesen (Instituttleder og Professor i sosialfag ved institutt for samfunnsvitenskap ved UiS).

Det er ikke plass i denne artikkelen til å referere alt som ble sagt under lanseringen, men Resett dveler likevel litt ved rektor Klaus Mohn sitt innlegg hvor han gikk sterkt i rette med Klimarealistene for å formidle dårlig vitenskap, for å vise dårlig tilslørt forakt for meningsmotstandere, at de vegret seg for den grønne omstillingen som rektor mente måtte komme, og at Klimarealistenes Vitenskapelige råd bestod av hele 28 menn (som han mente var for gamle) og bare 2 kvinner.

I sitt innlegg reagerte Hans Borge negativt på at Lars Helle (avtroppende sjefsredaktør i Stavanger Aftenblad) hadde uttalt om Klimarealistene at “man blir ikke kvitt slike meninger ved å ikke slippe dem til”. Borge kommenterte dette med å si at målet med en vitenskapelig diskurs ikke burde være å bli “kvitt motstanderens meninger”. Dette er i så fall en uvitenskapelig tilnærming. Borge la til at dette fra begge sider bare dreier seg om å vurdere hvor mye vekt man skal tillegge henholdsvis naturlige og menneskeskapte klimavariasjoner og at dette bør la seg gjøre å diskutere på en sivilisert måte. For Borge, som selv har en doktorgrad i industriell matematikk og numerisk simulering, dreier dette seg blant annet om å bedømme de numeriske modeller som ligger bak klimarapportene.

Stortingsrepresentant Carl I. Hagen minnet i sitt innlegg om at I-en i IPCC står for “Intergovernmental” og derfor tilkjennegir at IPCC er et politisk organ, og at deres “Summary for Policy Makers” understreker denne bindingen. At politikere skal kunne klare å sammenfatte 17.000 vitenskapelige artikler på en fornuftig måte, slik påstanden er, hadde Hagen ingen tro på.

Hagen avsluttet med et råd til Klimarealistene. For fremtiden, inviter meningsmotstandere fra for eksempel Cicero, fordi dette vil gjøre temaet mer interessant for publikum, i tillegg til at det vil kunne stimulere den debatten som Klimarealistene til syvende og sist ønsker. Hagen visste at Cicero tidligere har takket nei til slike invitasjoner, men han oppfordret likevel Klimarealistene til å gjøre nye forsøk. Hans Borge lovet å følge Carl I. Hagens råd.

Fra 2022

Bokanmeldelse av Jon Gulbrandsen, for Resett/iNyheter

KLIMASKEPSIS – Illusjonen om det grønne skiftet

Rögnvaldur Hannesson (f. 1943) er pensjonert økonomiprofessor fra Norges Handelshøyskole. Han er en internasjonalt anerkjent spesialist i ressursøkonomi, makroøkonomi og økonomisk politikk.

Hannesson har tidligere publisert ca. 100 vitenskapelige artikler og seks bøker.

Nå har han gitt ut boka “Klimaskepsis” på Resett Forlag.

Klimavariasjoner har vært et hett debattema i over 30 år, og hvor debatten har dreiet seg om i hvor stor grad klimaet varierer som et resultat av solsykluser, vanndamp, naturlige og menneskelige CO₂-utslipp. Den politiske delen av debatten ble avsluttet av Gro Harlem Brundtland, den fortsatte i de naturvitenskaplige miljøene i noen år til, men føres i dag i stor grad utenfor det offentlige rom.

Hannesson analyserer klimadebatten og det såkalte “grønne skiftet” fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, fordi til syvende og sist er dette “et spørsmål om vinning og tap” som han sier.

For en naturviter er dette litt av en øyneåpner, fordi Hannessons analyse koker det hele ned til hva det er praktisk mulig å gjøre i en verden som er delt i to, uavhengig av hva en måtte ønske seg; rike i-land og fattigere u-land som kjemper for å oppnå en høyere levestandard, og dette kan de ikke gjøre ved hjelp av fornybar energi – dertil er fornybar energi for dyr, for upålitelig og for plasskrevende.

Men det er også et økende energibehov i i-landene, og den samme betraktningen vil også gjøre seg gjeldende der fordi det er “en grense for hva en kan koste på seg av råflotthet, og den grensen er kanskje ikke så langt unna.” Andre løsninger, slik som å “bo tett, gå og sykle i stedet for å kjøre bil, spise fisk og vegetarmat” synes Hannesson er så ubetydelig at han velger å ikke kommentere det.

Miljøbevegelsen får sitt pass påskrevet, både på grunn av sin motstand mot atomkraft, som Hannesson viser er den eneste farbare veien for å øke kraftproduksjonen, og for sin motstand mot for eksempel ‘fracking’: Når USAs CO₂-utslipp har stått på stedet hvil siden 70-årene, og endog falt svakt de siste årene, så er dette blant annet et resultat av skifergassrevolusjonen og ‘fracking’.

Og motsatt; når miljøbevegelsen i stedet ønsker seg mer solkraft, så later de til å ha gått glipp av at mesteparten av solcellepanelene produseres i Kina, i fabrikker som går på kullkraft. Det samme gjelder elbiler som krever seks ganger mer mineraler enn fossilbiler, og å utvinne mineraler er langt fra noen grønn industri – heller tvert om. Det grønne skiftet bør derfor, etter Hannessons mening, kanskje heller kalles “det skitne skiftet”.

Men så til kardinalspørsmålet; er det negativt dersom jorda skulle bli litt varmere? Hannesson påpeker at vi vet at varmere vær og høyere CO₂-nivåer vil gjøre livet lettere å leve, blant annet fordi det vil bli lettere å produsere mat, og særlig gjelder dette nasjoner som ligger langt mot nord. Og “tenk om den globale oppvarmingen utsetter eller endog forhindrer en ny istid?”, et scenario også IPCC har beskrevet i sin Fifth Assessment Report. Et dystert budskap? Nei, mener Hannesson.

Hannesson stiller også høyst relevante spørsmål, slik som at de menneskelige CO₂-utslippene gikk ned under Corona-nedstengingen, mens det atmosfæriske nivået av CO₂ krabbet ufortrødenent videre oppover som om ingenting hadde skjedd. Eller hvorfor Klimapanelet av en eller annen grunn omtaler perioden 1850 – 1900 som “førindustriell tid”.

Om det berømmelige “togradersmålet” har Hannesson dette å si: “Det ligger ingen vitenskapelig analyse bak togradersmålet. Klimaforskere omtaler dette som et politisk mål, mens politikere omtaler det som et vitenskapelig mål.” Det siste er en tankevekker, i alle fall for undertegnede.

Kritikere vil sikkert finne innvendinger mot Hannessons overfladiske behandling av den naturvitenskapelige siden av debatten, men igjen, nå er Hannesson samfunnsøkonom, og han fører hovedsakelig argumentene sine på denne arenaen, og argumentene hans taler for seg selv.

Jeg anbefaler boka til alle dem som ønsker seg et litt mer nyansert syn på klimaspørsmålet enn det man til daglig hører i det offentlige rom. Boka introduserer en for mange ukjent synsvinkel på temaet klima, og bør derfor kunne leses av alle, uansett hvilket syn man måtte ha på forhånd.

Andre artikler har overlevd på Internett fordi de enten ble publisert eller republisert i andre aviser:

2010: https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2010/04/16/a-gripe-tigeren-i-halen/

2010: https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2010/04/30/bare-enda-mer-politikk/

2014: https://www.adressa.no/midtnorskdebatt/i/237V0R/makt-og-avmakt

2017: https://www.nettavisen.no/meninger/friskemeninger/om-klimavitenskap-og-klimaskeptikere/s/12-95-3423479979

2017: https://human-synthesis.ghost.io/2018/03/11/untitled-162/

2019: https://spikerscorner.blogspot.com/2019/09/karbonkrigen-politikkens-seier-over.html

2019: https://fisk.no/meninger/6850-slik-blir-norge-et-fattig-land

2019: https://climatechangedispatch.com/elite-war-science-free-speech/

2021: https://steigan.no/2021/12/frykt-og-sinne-i-norsk-politikk/

2021: https://steigan.no/2021/12/er-forakten-mellom-folk-og-politikere-gjensidig/

2022: https://inyheter.no/2022/09/19/konsekvensen-av-politikerklassens-svik/