Høstmørket senker seg over Nordpolen, og iskappen har begynt å vokse igjen. På det laveste nivået 14. september 2024 var arealet på isen 4.294 millioner km2 – nesten identisk med fjorårets areal på 4.297 millioner km2.
Spådommene
I sin Nobeltale i 2007 sa Al Gore at iskappen over Nordpolen trolig ville smelte fullstendig ned innen sju år. Året etter proklamerte 300 klimaforskerne at det var full vitenskapelig konsensus for at isen på Nordpolen skulle smelte helt innen 2015.
Isen krympet til et bunnivå etter sommeren 2012 med et areal på 3.435 millioner km2, men deretter snudde utviklingen, og i de 12 siste årene har sommerisen vokst. Man burde kanskje ha forventet litt selvransakelse hos Al Gore og de 300 klimaforskerne etter en så kraftig bommert, men det kom ikke.
Kanskje var det fordi det begynte å demre for noen av dem at klimavariasjonene er sykliske, og derfor er matematisk uavhengig av CO2-konsentrasjonen, som for øyeblikket er monotont voksende.
Middelalderen
Presteskapet i middelalderen påberopte seg, akkurat som dagens politikere, evnen til å styre klimaet. Og akkurat som dagens politikere levde de fett på denne løgnen: De krevde betaling for å beskytte avlingene mot frost, tørke og flom, og slik akkumulerte presteskapet store rikdommer og landområder, noe som ytterligere styrket deres makt og posisjon i samfunnet.
Norske politikere gjør nøyaktig det samme, ikke med gudommelige evner, men gjennom politisert vitenskap, skatter, avgifter og økt kontroll over innbyggerne.
Situasjonen i dag
Is-arealet er etter denne sommeren større enn Norges totale landareal, men nordmenn flest vet ikke at isen på Nordpolen er stabil, fordi pressestøttemediene manipulerer nyhetsformidlingen for å gi inntrykk av at politikerne kontrollerer klimaet, og de serverer konstant nye katastrofale klimaspådommer.
Vi får heller aldri vite at 140 land med nær 7 milliarder innbyggere øker CO₂-utslippene sine, eller at det nesten bare er EU og Norge som fremdeles tror på CO₂-hypotesen, eller at EU og Norge står for bare 7 prosent av de globale utslippene.
Lederne for de fremvoksende økonomiene kan prioritere sine innbyggeres velstand i trygg visshet om at menneskelige CO2-utslipp er neglisjerbare og at det ikke finnes statistisk sammenheng mellom menneskelige CO2-utslipp og målte temperaturverdier. Det er bare politikerne i Vesten som plager befolkningen sin med jammer og angst basert på modellerte temperaturdata.
Frigir man denne informasjonen, så vil folk forstå at norske politikere har nøyaktig like stor innflytelse på klimaet som presteskapet hadde i middelalderen.