Etter massakren på Utøya slet utenlandske journalister med å forstå begrepet ungdomspolitiker. Journalistene skjønte ikke hvorfor man arrangerte en sommerleir for å forme barn til politikere.
Alle som velger leder til en bedrift, søker etter noen med både utdannelse og arbeidserfaring. Ingen er villig til å risikere tap av arbeidsplasser ved å ansette en uerfaren leder. Likevel er det mange som synes det er lurt å velge inn 18-åringer til å lede landet vårt.
Norge er nokså alene om å bruke unger i politikken. Bortsett i fra i noen kommunistdiktaturen ble idéen droppet etter Hitlerjugend. Og hva er egentlig vitsen? Har vi som nasjon noen fordeler av dette? Eller kan det tvert imot svekke oss at vi ikke leter etter de klokeste hodene for å lede landet?
Hvem vet best hvordan det er å være ung?
Vi trenger ungdomspolitikere, sier de, fordi de vet hvordan det er å være ung. Men vet ikke voksne også hvordan det er å være ung? Jeg husker min ungdomstid mye tydeligere enn ting som skjedde for ti år siden. I tillegg følger de fleste voksne barna sine gjennom oppveksten, og vet følgelig langt mer om det å være ung enn de unge selv. De kjenner også flere livsfaser, noe som er nyttig når man skal tjene hele befolkningen.
Ungdomspolitikere med ideologisk rams
Det er en prøvelse å høre ungdomspolitikere snakke. De er proppfulle av selvtillit og de tror at alle problemer kan løses med ideologi. Uansett hvilken utfordring de står ovenfor, så har de memorert en ideologisk regle som skal løse problemet.
Samfunnsøkonomi, hva er det?
Et annet problem med denne generasjonen ungdom er at de ikke skjønner noe som helst av samfunnsøkonomi. Slik som leder av Grønn Ungdom Hulda Holtvedt, som mener at Norge kan klare seg uten olje, og leve av tang og tare, smarte bygg og sirkulærøkonomi.
Eller MDGs leder som mener at «Den største verdien Norge har er ikke oljen vår, men kompetansen til alle som bor her». Det er en vakker tanke, men akk så virkelighetsfjernt. Vår lille arbeidstokks kompetanse vil aldri kunne erstatte inntektene etter olje og gass, uansett hvor mye vi jobber.
Ungdomspolitikere har bare opplevd oppgangstider, og de forstår derfor ikke hvor mye slit som ligger bak oppbyggingen av velferdsstaten. De har ingen forutsetning til å forstå, så hvorfor skal vi la dem styre?
Politikken fylles opp av folk uten kvalifikasjoner
Stadig flere ungdomspolitikere velges inn, og de forblir i politikken. Slik fylles politisk ledelse opp med folk uten erfaring fra samfunnet de er satt til å styre.
Som følge av dette har vi endt opp med en statsminister uten annen yrkeserfaring enn sekretær for Operasjon Dagsverk, og en helseminister uten helseutdannelse, og uten yrkeserfaring utenom å ha vært pikkolo på Sola Strand Hotell.
Politikere med babyspråk
Da 23 år gamle Freddy André Øvstegård entret Stortingets spørretime for å snakke om kjønnsdeling greide han ikke kj-lyden og sa «skjønnsdelt». Freddy har fremdeles ikke lært å uttale kj, så om vi møtes må jeg tåle å bli kalt Shell.
Politisk redaktør i Dagens Næringsliv Kjetil B. Alstadheim skrev den ironiske overskriften «Politikk er blitt sjedelig». Da skjedde det som måtte skje, Alstadheim ble synderen og fikk gjennomgå for å ha skrevet: «En kjip, nedrig tekst direkte rettet mot en ung mann».
Ungdomspolitikere ønsker altså makt, mye makt, men det skal ikke være mulig for voksne mennesker å kritisere dem.
«Pressen skal slå hardt, men la oss slå oppover», skrev David Stenerud i Dagsavisen, ut i fra en logikk om at en journalist som kritiserer en stortingsrepresentant slår nedover dersom representanten er ung.
Kumuler opp noen som har noe å tilføre
Å sette ukvalifisert ungdom til å styre landet vårt er en tåpelig idé. Hvorfor slutter vi ikke bare med dette våset, og heller konsentrerer oss om å få de klokeste hodene inn i politikken? Det vi sårt mangler er mennesker som har prestert noe før de ble politikere.
Neste gang det er valg, bør du derfor gå gjennom valglisten på forhånd. Finn noen som har utrettet noe annet enn å drive med politikk, og kumuler dem opp.
Du vil gjøre norske borgere en tjeneste ved å kumulere ungdomspolitikerne til bunnen av listen. Ingen er tjent med å bruke middelmådige barn med alt for stort stort ego i politikken.