Av: dr. philos./biolog Jon Gulbrandsen og Kjell Schevig
I fantasiens verden er Parisavtalen en global dugnad for å halvere verdens samlede CO₂-utslipp. Men i virkelighetens verden er det svært få land som deltar i denne dugnaden, og heller ikke er CO₂-utslippene redusert.
Tvert om har Kina, India, Russland og om lag 130 andre land valgt å ikke delta i klimapolitikken og de øker bare CO₂-utslippene sine. Resultatet er at verdens samlede CO₂-utslipp har vokst med 14 % siden 2010.
USA trekker seg også ut av dugnaden. Trump vil nå sette fart på økonomien ved å senke skattetrykket og redusere energikostnadene ved hjelp av fracking og storstilt utvinning av olje og gass.
Europas mann
7 milliarder mennesker bor nå i land som ikke deltar i dugnaden. Likevel står vår statsminister fast på at klima skal være «rammen for all politikk» og han vil at Norge, som bidrar med bare 0,12 prosent av verdens totale CO₂-utslipp, skal spille en avgjørende geopolitisk rolle.
Jonas Gahr Støre studerte i Paris og London i en tid hvor resten av verden så opp til Europa, men det virker ikke som om han har oppfattet at den tiden for lengst er over. Nå er Europa på et økonomisk bunnivå, vår internasjonale innflytelse er forsvunnet, og dagens europeiske statsledere er upopulære.
Upopulære statsledere
Storbritannia er best i verden på reduksjon av CO₂-utslipp, lokalt vel å merke. Globalt derimot, har de ikke gjort annet enn å flytte CO₂-utslipp, industri og arbeidsplasser til India og Kina, så i realiteten har ikke klimapolitikken ført til reduksjon av noe som helst – tvert om.
Keir Starmer, som er den minst populære statsministeren i britisk historie, har nå etablert et grønt industripartnerskap med Norge. Men av erfaring, bl.a. fra Tyskland, Storbritannia og Norge, vet vi at «grønn industri» er synonymt med skyhøye energikostnader, lav økonomisk vekst, høyt skattetrykk og en befolkning i opprør. Men Starmer og Støre anser seg likevel som store internasjonale forbilder.
De gode nyhetene
Den gode nyheten er at alt snakket om klimakrise ikke er annet enn politisk skremselspropaganda.
Den såkalte klimavitenskapen er egentlig en inkorporert del av klimapolitikken og har ikke andre bein å stå på enn datamodeller. Uten datamodeller er det nemlig ikke mulig å påvise noen statistisk sammenheng mellom menneskeskapte CO₂-utslipp og temperatur.
I tillegg bedriver Klimapanelet desinformasjon på høyt nivå. I sin sjette hovedrapport (figur 7.6) forteller de oss at solinnstråling ikke har hatt noen effekt på klimaet fra 1750 og fram til dag. Forestillingen om at solen plutselig sluttet å virke i 1750 er selvsagt bare et ideologisk konsept og har ingenting med vitenskap å gjøre.
En kan godt tillate seg å le av klimapolitikken, men konsekvensene av å la Støre, Starmer, Scholz og Macron fortsette sin ødeleggelsesferd, er at det moderne Europa vil gå til grunne i stagnasjon, resesjon og fattigdom, og kanskje også ende i et massivt folkeopprør som lett kan eskalere til en revolusjon.
Kommenter gjerne på avdekts Facebook eller X
avdekt.no har ikke reklameinntekter. Det er derfor til stor hjelp om du har kan Vippse noen kroner til 915 81 146
Prioriteringen av havvind er enda et eksempel på hvor lite politikerne våre bryr seg om sin egen befolkning og hvor overfokusert de er på klimapolitikken sin. Hadde politikerne heller satset pengene på barna, og droppet det tåpelige havvindprosjektet, så kunne barnetrygden ha gått opp med 5 000 kroner i måneden. Alternativt kunne havvind-pengene finansiert tre år med gratis tannbehandling for alle nordmenn. Men klimapolitikken og forholdet til EU er åpenbart viktigst.