Kriser skaper et akutt behov for informasjon, og folk flest vender seg tillitsfullt til media. Hvordan forvalter journalister og redaktører vår tillit?
Hvordan prioriterer pressen vårt behov for riktig informasjon, opp mot sine egne interesser? Jeg har lagt merke til en del fellestrekk i medias krisehåndtering, som det kan være verdt å observere mens krisene raser.
Media skaper sine egne eksperter
I starten av kriser innkalles eksterne eksperter. Mediehusene er imidlertid raske til å forme sine egne «krise-eksperter» som tar over dekningen. NRK yngler «eksperter» og de er spesielt flinke til å iscenesette en høytidelig stemning omkring de nye «ekspertene». Realiteten bak alt teateret, er ikke annet enn at to journalister intervjuer hverandre.
Følelser blir fakta
Etter at media har etablert sine egne eksperter som kan levere de tørre detaljene, starter de dyrkningen av føleriet.
Kjendiser, skuespillere, idrettsstjerner, musikere, ungdomspolitikere og kulturfolk av ymse slag beretter om sine engstelser, og vi blir servert et salig rør av følelser og subjektive oppfatninger anrettet som fakta.
Det oppstår konkurranser om hvem som føler mest, hvem som føler riktigst og hvem som er villig til å forsake mest for gruppen. Denne prosessen skaper et krav om enighet, harmoni og dugnadsånd. Med andre ord gruppetenking.
Kritikk holdes nede
I Vær Varsom-plakaten kan vi lese: «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Men pressens ideal om at ulike syn skal komme til uttrykk er det første prinsippet som sviktes.
Kan det være at media elsker kriser, og at mediehusene gjør alt de kan for at krisene skal bli så store som mulig?
Det vil i så fall forklare hvorfor kritiske røster stenges ute fra det offentlige ordskiftet. Og det forklarer hvorfor folk som forsøker å moderere eller avlyse kriser, stemples som usolidariske, latterliggjøres som fornektere og settes til side.
I stedet for åpne debatter arrangeres skinndebatter, hvor alle deltagerne egentlig er enige, men hvor det debatteres heftig rundt små detaljer.
Makthaverne og media
Folk som er redde er lette å kontrollere, derfor er kriser spesielt populære hos mennesker som har ambisjoner om å skaffe seg mer makt. I dag kan det se ut som om media og politikere har en felles interesse i å kontrollere befolkningen med frykt, noe de også greier ganske effektivt når de slår seg sammen.
Mímir Kristjánsson beskriver: «En presse som logrer for makta» og stiller spørsmålet: «Hvorfor er norske journalister så mye mer kritiske til opposisjonen enn de er til de som faktisk har makta?»
Jeg tror at den moderne journalisten, i langt større grad enn før, ser på seg selv som en del av maktapparatet. Jeg mistenker også at den gavmilde pressestøtten har mye av skylden for at makthaverne i stor grad unngår kritikk. Antallet journalister står overhodet ikke i forhold til befolkningen.
Vi har en hærskare av journalister som er indirekte lønnet av staten, og slikt blir det svært lite maktkritisk journalistikk av.
Konsernene profitterer alltid på krisetider
Har du lagt merke til at det popper opp nye tv-reklamer straks en ny krise melder seg? Det er bedrifter som vil profilere navnet sitt ved å ri krisebølgen.
Det er spesielt de store konsernene som profitterer på kriser. Konsernene har ressurser til å hyre inn mediebyråer og psykologer spesialisert i forbrukeratferd. Disse former et budskap som får oss til å føle at konsernene er opptatt av vårt ve og vel, slik at vi kjøper deres varer og tjenester.
Når troikaen med media, politikere og storkonsernene slår seg sammen, er vi ille ute. Mektige krefter, med sterke egeninteresser, som forener seg for å styre våre liv.
Da bør du å ta et par skritt tilbake, holde hodet kaldt, og søke informasjon andre steder enn i pressestøtte-media.