Politiseringen av politiet skjøt fart etter at Høyres Willoch-regjering i 1985 utnevnte Willy Haugli til politimester i Oslo. Haugli fikk kallenavnet «Jern-Willy» på grunn av sin harde linje mot ungdomskriminalitet, gjenger og de venstreradikale Blitzerne.
Willy Haugli var opptatt av at politiet skulle være synlig, bestemt og i direkte kontakt med innbyggerne.
«Jern-Willy» var en finger i øyet på Arbeiderpartiet, som ønsket seg en mye mykere linje, spesielt mot det venstreradikale miljøet. Og Arbeiderpartiet markerte sitt territorium ved å erstatte Haugli med Ingelin Killengreen.
Killengreen var en byråkrat fra Justisdepartementet, uten tidligere politierfaring, og hun gjorde det stikk motsatte av hva Haugli hadde gjort. Hun nedtonet operativt arbeid, satset på sentralisering, mykere publikumsdialog, kvinnepolitikk og flere jurister. Som politidirektør i det nyopprettede Politidirektoratet fortsatte hun å byråkratisere politiet, og å sementere en kultur preget av administrasjon over aksjon.
Høyre ikke lenger Høyre
Da Erna Solberg ledet Høyre til makten i 2013, hadde Høyre forlatt sine konservative røtter. Sterke ledere som Willy Haugli hadde gått av moten og Høyres nye idealer var grønn planøkonomi og globalisme.
Likevel holdt Høyre fast ved sin besettelse for sentralisering, noe som førte til at store deler av lensmannsetaten ble ofret – en utvikling som ytterligere svekket politiets tilstedeværelse.
Mister politiet tillit?
Statistisk sentralbyrås tall viser at vold, mishandling, eiendomsskade og tyveri er betydelig økende. I tillegg avdekker en nasjonal trygghetsundersøkelse fra OsloMet, at det er mye mer kriminalitet enn den offentlige statistikken viser. Til sammen har 60 % av befolkningen under 25 år har vært offer for minst ett lovbrudd det siste året.
Tolv prosent av jenter mellom 16 og 19 har blitt voldtatt og én av tre gutter år har vært utsatt for vold. Dersom disse tallene stemmer, tyder det på at en resignert befolkning har gitt opp å rapportere kriminalitet til politiet.
Hva er så politiets strategi for å bekjempe voldsutviklingen?
Én felles fiende
Aftenposten intervjuet fire av de viktigste lederne for nordmenns trygghet. «Verden blir mer urolig og disse fire skal holde nordmenn trygge», sier Aftenposten.
De fire er Beate Gangås (PST-sjef), Kristin Kvigne (Kripos-sjef), Ida Melbo Øystese (Oslo-politimester) og Astri Aas-Hansen (justisminister).
Alle fire peker på én felles fiende som er: Utenforskap. Fienden er altså ikke voldsmenn eller kriminelle, men det vide og diffuse begrepet – utenforskap.
Men hva om problemet er å finne internt, og at ansvarsfraskrivelsen er den egentlige fienden? Vi har endt opp med en topptung, byråkratisert etat – som rekrutterer sine ledere etter helt andre kriterier enn prestasjon, og som bruker veldig mye tid på sosiologi istedenfor politiarbeid.
PST-sjef Beate Gangås har en fortid som likestillings- og diskrimineringsombud. Lovgivingen vår forbyr diskriminering på grunnlag av etnisitet, seksuell legning, kjønn og alder. Men likevel kjørte Beate Gangås en kampanje hvor hun rådet velgerne til å ikke stemme på hvite, heteroseksuelle menn mellom 40 og 50 år.
Kampanjen lød: «Stem mangfold, kryss en kvinne!».
Så er det mangfold eller meritter som ligger bak utnevnelsen av Beate, Kristin, Astri og Ida? Er denne kvartetten politietatens klokeste hoder, eller er de muligens et resultat av kampanjen; kryss en kvinne?
Kommenter gjerne på avdekts Facebook eller X
avdekt.no har ikke reklameinntekter. Det er derfor til stor hjelp om du har kan Vippse noen kroner til 915 81 146
